Garden Hotel

Jeg ankom Singapore etter en natt der jeg vekslet mellom to mareritt. Et i våken tilstand og et i halvsøvne.

Det våkene mareritet besto av like mengder middelmådig whisky, dårlig film, og mangel på beinplass.

Mareritet som vendte tilbake hver gang jeg duppet av handlet om tre barn alene på et hotellrom i en fremmed by. I drømmene mine var de låst inne på dette rommet. De hamret på dører og vinduer for å komme ut. En gang fikk de opp et vindu og hoppet mot gata. Drømmen ga meg aldri noe svar på om det var langt ned.

Taxisjåføren var av det pratsomme slaget. Etnisk kineser. Heldigvis var han fornøyd med en ordning som gikk ut på at han pratet og jeg bare mumlet enstavelsesord til svar mens jeg med et halvt øye betraktet formiddagstrafikken i Singapores gater og palmene vi suste forbi langs veien.

Garden Hotel var et middelklassehotell med en ærverdig og noe nedslitt eleganse som så ut til å stamme fra en gang etter krigen. Gulv-til-gulv-teppet virket som om det hadde ligget der omtrent siden James Bond utførte sitt første rettmessige drap i dronningens tjeneste og den palmedekorerte restauranten i hotellets patio var av en sånn type du godt kunne kjørt en Aston Martin rett gjennom uten at de uniformerte kelnerne hadde leet på et øye eller mistet et eneste froskelår i gulvet.

En høflig og svært høy kineser tok i mot meg. Han hadde en britisk aksent, og om den ikke var helt prikkfri, hadde den i det minste færre prikker enn min egen. Det eneste han slet med å uttale var navnet mitt.

”Rommet ditt ligger i tredje etasje, mister Goody,” forklarte han.

Jeg takket uten å rette på ham. Så spurte jeg, så troskyldig som jeg kunne, om familien Brekke fremdeles befant seg på hotellet.

”Er de venner av deg, mister Goody?” ville han vite.

Av en eller annen grunn fikk dette spørsmålet meg til å nøle. Jeg ble stående og kjenne på en svimmelhet og en gryende jett lag som kunne vokse seg stor i løpet av dagen.

”Ja, jeg skulle treffe dem her.” svarte jeg etter en litt for lang pause.

”Vanligvis gir vi ikke ut den typen informasjon om ikke gjestene våre har gitt klarsignal på forhånd, mister Goody.” sa den høye resepsjonisten.

Han begynte å slå noe opp på datamaskinen og alt i kroppsspråket hans fortalte at han gjorde seg klar til å avvise meg bestemt, men svært høflig. Regeltro og smilende slik vanen var i denne byen.

Men etter å ha gjort ferdig søket på datamaskinen forandret smilet hans seg til et som var mer åpent og imøtekommende.

”Jo familien Brekke ønsker deg velkommen til hotellet. De ligger på rom 407 og har booket og betalt ut uken. Men,” og her ble den høye resepsjonisten fortrolig, gikk kanskje en smule lenger en reglene tillot, lente seg fram mot meg og sa: ”Jeg har ikke sett dem hele den uka som har gått heller, ikke en gang den minste gutten som pleide å løpe rundt i resepsjonen her og lage leven de første dagene de var her.”

Så reiste han seg opp, rynket noen mørke, smale øyenbryn og avsluttet med at det visstnok lå en pakke og ventet på meg.

Han gjorde noen klikk med musa og forsvant inn på kontoravdelingen bak resepsjonen. Straks etter kom han tilbake med en tykk A-4 konvolutt. Jeg tok imot pakken og klarte så vidt å tøyle nysgjerrigheten min til jeg hadde fullført min egen innsjekking.

I heisen på veien opp til tredje etasje åpnet jeg pakken.

Inni den lå det tre norske pass. Jeg bladde gjennom dem. De tilhørte barna til Jørgen. Under passene lå et nøkkelkort maken til det jeg selv nettopp hadde fått i resepsjonen.

Det sto ikke noe romnummer på det, men det ville overraske meg om det ikke passet til rom 407. Jeg la passene på innelomma i den alt for varme jakken min, passerte tredje etasje og fortsatte til fjerde.

Fra heisen kom jeg ut på en lang svalgang som førte rundt hele hotellets patio. Under meg lå restauranten delvis dekket av palmeblader. Et orange og brunt teppe dekket gulvet på balkongen som ledet til rommene som lå ut mot restauranten. Rom 407 var det tredje fra heisen. Jeg stanset utenfor døra og pustet tungt. En tåke som besto av like deler søvnløshet, tidsforskjell, dårlig blodomløp og gammel promille begynte å klare inne i hodet på meg. Og i det jeg banket på døra vek den plassen for en mer konesentrert spenning.

Alt jeg hørte var lett, feriepreget konversasjon og kelnernes klirring med glassene i restauranten under. Inne på rommet var det helt stille. Jeg lot det gå nesten et minutt før jeg bestemte meg for å bruke nøkkelkortet. Forsiktig åpnet jeg døra og listet meg inn. Det var mørkt i rommet. Jeg famlet rundt etter en bryter. Den første jeg fant tente lyset på badet, som lå til venstre rett innefor inngangsdøren. Det sto åpent inn ditt og jeg kunne se inn til et hvitt flisgulv, som var farget av store, røde flekker. De kunne neppe være noe annet enn blod, var jeg redd.

Mer våken enn på mage dager, så jeg meg rundt etter en lysbryter til. I lyseskinnet fra badet oppdaget jeg den på veggen til høyre, der det smale inngangspartiet åpnet seg mot sengeavdelingen. Jeg strakte meg mot den og skulle akkurat til å tenne lyset, da en mørk skikkelse kom farende mot meg fra mørket der inne. Et hode traff meg i magen med voldsom kraft. Jeg ble dyttet bakover ut av rommet og kjente at korsryggen traff balustraden bak meg. Halvt i svime reiste jeg meg opp i full lengde. Foran meg sto en enorm mann. Han var minst to meter høy og nesten like bred over skuldrene. Han hadde en bart som omtrent dekket munnen hans, men jeg kunne ane at han ikke, som sine landsmenn flest, smilte.

En knyttneve traff meg under haka, og en tåke tykkere enn før la seg rundt meg på alle kanter. Og i den tåken kjente jeg at jeg fløy. Det eneste jeg husker etter det er et enormt stort brak og synet av frukt som fyker til alle kanter.

Jeg våknet i dag på et fremmed sykehus. Ved siden av meg sto reisekofferten som jeg hadde levert til hotellets portier før jeg gikk opp, og på nattbordet sto det en blomsterhilsen fra hotellet.

Jeg ble liggende og stirre på disse blomstene i nesten en halv time ute å komme på hvilket slag de var. Sakte begynte jeg å merke smertene som bredde seg fra ryggen og nedover i begge bena. Jeg satt, bygget opp bak ryggen med puter, og hadde en krage rundt nakken. Også i bakhodet begynte en varm smerte å gjøre seg gjeldene. Forsiktig slapp jeg en hånd ned mot kofferten ved siden av meg, fikk lirket den åpen og trukket ut min godeste MacBook. Jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å begynne å skrive til dere som for øyeblikket er min eneste link til verden utenfor.

Nå må jeg imidlertid gi meg. En lege og en sykepleier er på vei inn i rommet. Jeg hadde likt det bedre om de smilte. Jeg har blitt kalt en ensom ulv men det er sjelden jeg føler meg så ensom som nå. Om jeg bare kunne fått kontakt med Sophie Sauvage.