Utskrevet fra sykehuset

Sykehuset viste seg å være Singapore General Hospital. Følgende ble forklart på den første legevisitten etter at jeg våknet.

Fallet fra tredje etasje (her var legen åpenbart feilinformert om hvor jeg faktisk hadde befunnet meg da jeg datt) hadde endt på ryggen i fruktbufeen. Bordet jeg landet på hadde gitt etter og brukket på midten slik at frukt ble kastet i begge retninger av restauranten. En vietnamesisk foretningsreisende (var det tørket mango han solgte?) hadde faktisk blitt innbrakt til sykehuset sammen med meg, etter å ha blitt truffet i hodet av en kokkosnøtt. Han ble imidlertid utskrevet etter en time med noen sting over øyet.

At jeg landet på et bord hadde vært et lykketreff da det tok av for fallet. Som en følge var jeg kun svært mørbanket, og ingen alvorligere skader var avdekket verken i hodet eller andre steder på kroppen. Nakkekragen ble likevel på i noen dager som en sikkerhetsforanstaltning, og jeg måtte ligge inne til observasjon.

Jeg har altså hatt godt med tid til å tenke for meg selv på et enerom som var like rent og sterilt som denne byens fortauer, men jeg har kommet fram til få svar. I går ble jeg oppsøkt på sykehuset av en kar med indisk utseende, elvissleik og krykker. Mannen var kledd i sivil, men den selvfølgelige minen han kom inn på mitt private sykerom på, røpte at han var politimann. Like selvfølgelig var ikke ganglaget. Han stavret seg fram mot senga der jeg lå, tydelig ustø på krykkene.

”Mitt navn er Shaudhry Patel. Jeg kommer fra Singapore politiet. Dette er bare et rent rutinebesøk,” åpnet han med å si, som om han ønsket å unnskylde at han i det hele tatt hadde dukket opp.

”Vi fikk en telefon fra hotellet om at du hadde falt. Ikke at de hadde misstanke om at noe ulovlig hadde skjedd, men det er standard rutine å melde fra om slike hendelser.” Det siste sa han som om det var svært vanlig at folk falt rett ned i singaporehotellenes fruktbufeer fra store høyder.

”Og når noen melder fra om slike hendelser er det standard rutine at dere følger dem opp?” sa jeg og forsøkte å klø meg bak nakkekragen.

”Naturligvis,” svarte politimannen tilsynelatende uten å legge merke til mitt noe undrende blikk.

Han lente seg på krykkene over senga og fortsatte fortrolig: ”Vi tar alle forespørsler på alvor.”

Så ble han stående og tenke over dette, som om det var et filosofisk postulat.

”Vel, du får gjøre jobben din.”

”Hva mener du?”

”Spør meg hvorfor jeg falt?”

”Ja, nettopp,” sa politimannen og satte seg ned på en stol ved sengen min. Han dro en trenet hånd gjennom elvissveisen og gjorde den mer struttende. ”hvorfor falt du?”

Jeg skal ikke si at jeg tenkte lenge gjennom svaret. Jeg hadde alt bestemt meg.

”Jeg følte meg plutselig så svimmel… Jet lag kanskje.”

”Nettopp, det er hva jeg tenkte.” Han fant fram en notisbok og skrev noen kråketær på den. ”Plutselig svimmel,” mumlet han mens han skrev. Så satte han blikket i meg. Og nå ble det helt tydelig at han faktisk var en politimann. Jeg vet ikke om jeg likte det.

”Si meg, mister Gud,” sa han. ”Er det en stum e.”

”Ikke akkurat det, nei.”

”Nei, nettopp, Gude altså.”

Jeg nikket.

”Si meg mister Gude, hva gjør du i Singapore.”

”Jeg har hørt dyrehagen her er verdens beste.” svarte jeg.

”Så du er glad i dyr?”

”Særlig gorillaer,” sa jeg.

”Vel mister Gude,” sa han. ”Jeg er ikke helt uinteressert i Gorillaer selv. Om du skulle oppdage noen interessante eksemplarer, som av en eller annen grunn skulle være ukjent for byens dyrevoktere, må du bare slå på tråden.”

Han ga meg et visittkort og reiste seg. Jeg nikket og så på at han humpet mot utgangsdøren.

”Hva har skjedd med foten din,” halvveis ropte jeg etter ham.

”Jeg har vært på nattsafari, mister Gude,” sa han og snudde seg raskt mot meg. ”Kom litt for tett på gorillaene.” Han smilte og humpet ut av rommet.

Jeg la kortet i kofferten og følte meg slett ikke sikker på at dette var vårt siste møte.

I går fikk jeg slippe ut av kragen og senga. Jeg ble tildelt et par krykker for en forstuet ankel. Jeg følte meg nesten, men bare nesten som en sjelevenn med den indiske elviskopien i Singapore politiet.

Så ble jeg utskrevet.

Det var en annen resepsjonist på hotellet da jeg ankom. En ung kvinne med en svært profesjonell mine. Hun hadde tydeligvis hørt alt om rabalderet noen dager før, for da jeg presenterte meg, satte hun i gang med en lang utredning om hvordan hotellet arbeidet med en plan for å heve høyden på balustradene ut mot restauranten.

Jeg rakk akkurat å be om nøkkelen til rommet mitt, før jeg kom på at jeg fremdeles hadde den selv i innelommen på jakken. Der lå den sammen med nøkkelen til familien Brekkes rom. Den unge resepsjonisten satte likevel i gang med å aktivere et nytt nøkkelkort til meg.

”Si meg,” sa jeg henslengt, mens hun holdt på med dette tilsynelatende viktige arbeidet. ”Var det noen som la merke til noe uvanlig den formiddagen jeg falt i fruktbufeen?”

Ikke vet jeg hvordan spørsmålstegn skrives på kinesisk, men omtrent sånn så ansiktet hennes ut, som om jeg hadde spurt om noe fullstendig absurd.

”Hva mener du mister Goody?” (Der var den varianten av navnet mitt igjen). Stemmen hennes ble noen hakk mer skingrende enn jeg strengt tatt likte. Det virket likevel klart at det dreide seg om en naturlig skingring, og at den unge damen ikke kunne forestille seg noe annet enn at jeg hadde falt i fruktbufeen på det som ellers var en helt normal dag på hotellet. Om noen av de ansatte på hotellet hadde lagt merke til noe, som at en to meter høy gigant med bart hadde sneket seg inn på et av hotellets rom, så hadde de ikke delt denne informasjonen med den ivrige, nyansatte resepsjonisten. Videre undersøkelser fikk vente.

Jeg tok imot min nye nøkkel. Så hadde jeg to. Deretter gikk jeg opp til mitt egent rom, hang fra meg den alt for varme jakken og skiftet til en silkeskjorte jeg hadde kjøpt sist jeg var i Asia. Det må ha vært minst femten år siden.

Denne gangen tok jeg trappene opp til fjerde nivå. Ville teste krykkene i litt ulent terreng. Der gikk jeg bort til døren til 407. Jeg tittet ned i restauranten. Det var langt ned. Jeg merket meg at fruktbufeen var flyttet. Om jeg falt på nytt, så falt jeg rett i et akvarium med hummer.

Forsiktig låste jeg meg inn. Der inne fant jeg raskt bryteren til rommet og kunne hurtig konstatere at det var tomt denne gangen. Jeg gikk inn på badet som nå var lukket. Det var ikke en dråpe blod å se.

En kort stund ble jeg stående og tenke på om det var hotellets rengjørere som foretningsmessig og rolig hadde vasket badet, eller om det var kjempen med barten som hadde tørket opp etter seg. Jeg kom til at det måtte være det siste. Det virket ikke som om verken politiet eller hotellpersonalet hadde et særlig klart bilde av hva som faktisk skjedde da jeg ble overfalt, og rommet sto jo fremdeles i familien Brekkes navn, som om de bare var å svidde av noen Singaporedollar på Sentosa Island.

Altså var jeg like langt. Jeg humpet på krykkene tilbake til mitt egent værelse, la meg på sengen og følte meg uendelig trøtt. I mangel av single malt fisket jeg fram en god gammel Johny Walker fra minibaren ved siden av meg. Etter den, tydde jeg til mindre smakfull spirituosa av ulik farge, helt til smertene i kroppen ble borte, og jeg sovnet. Ser man bort fra da jeg lå i koma den første tiden etter fallet, sov jeg godt for første gang siden jeg ankom Asia. Jeg våknet mer opplagt enn på lenge. Jeg hadde ikke utrettet noe som helst siden jeg kom hit. Men det forhindret meg ikke fra å føle en viss optimisme og skrivekløe.