Den siste uka har jeg ligget og svettet av meg min rettmessige andel av svineinfluensaen. Likevel har det vært rene ferien sammenlignet med dagene før.
En lege var innom hotellet mitt med en håndfull tamiflu i begynnelsen av uka. Så slapp jeg i det minste unna apotekkøene dere har der hjemme. Vet ikke om medisinen hadde noen virkning, eller om det var riktig av meg å skylle den ned med store mengder whisky. Faktum er at feberen begynner å slippe taket først i dag.
For første gang på lenge kan jeg sette meg foran MacBook og oppdatere dere mine trofaste lesere på saken. Ser man bort fra legen og en kort samtale med min indiske venn i singaporepolitiet blir dette den første kontakten med omverdenen siden jeg slapp ut fra et muggent lagerlokale i Singapores havneområde for en uke siden.
Men la meg begynne der vi slapp sist. Jeg la fra meg datamaskinen i baren og gikk mot den kjernekaren som hadde sittet og stirret så hengivent på meg. Kanskje var jeg mindre diskré en jeg burde, for plutselig så de ut som om mannen i den alt for trange dressen kom på at han hadde en pekingand stående på kokeplata hjemme på alt for høy temperatur. Han spratt opp, og overraskende smidig i den trange habitten gled han mellom bordene og ut i hotellets resepsjon.
Jeg fulgte etter ham og rakk akkurat å få et glimt av lakkskoene hans i det han forsvant ut av hotellet. Gjennom glassdørene kunne jeg se at han tok seg til fots over hotellets oppkjørsel og kastet seg inn i en, til Singapore å være, overraskende gammel og bulkete, hvit varebil som sto parkert på gjesteparkeringen.
Mens tusenvis av forsømte treingstimer la seg stramt omkring lungene og like mange og langt fra forsømte dråper whisky pumpet gjennom hovedpulsåren i halsen, spurtet jeg etter.
Jeg var heldig, noe som senere skulle vise seg å være uheldig: En drosje hadde nettopp sluppet av en skrålende koreansk familie utenfor hotellet og sto ledig. Jeg hoppet inn i baksetet.
Hostende slang jeg ut av meg en av filmhistoriens mest tynnslitte klisjeer.
”Følg den bilen!” Jeg pekte på den hvite kassebilen, som i samme øyeblikk gled ut i Singapores gater.
I bakspeilet kunne jeg se drosjesjåføren smile lett ironisk der framme.
”Folk flest tror at dette er en frase som drosjesjåfører bare hører på film. Men du vil bli overrasket om du visste hvor ofte det også blir sagt i virkeligheten,” sa han på en overraskende slepen californiaengelsk.
”Ja vel,” mumlet jeg, uten å være innstilt på småsnakk. Med denne sjåføren skulle det vise seg å bli vanskelig å unngå. Heldigvis var han også en god sjåfør.
Han fant straks en strategisk posisjon noen biler bak kassebilen, og det så ut som om mannen med den trange dressen ikke hadde mistanke om at han ble fulgt. Vi kunne derfor følge ham ganske uanstrengt mens drosjesjåføren pratet i vei.
”Som regel er det snakk om biler som vet at de blir fulgt. Altså ikke noe spennende i det hele tatt. Men en sjelden gang i blant er det snakk om å skygge noen sånn som nå. De fleste kollegaene mine sier nei til sånt. Men ikke jeg. Det er sånt som dette som gjør at jeg holder ut i jobben.” Jeg fikk et glimt av to urovekkende ivrige øyne i speilet.
”Unnskyld at jeg sier det,” sa jeg i det vi gjorde en elegant manøvre i et lyskryss og havnet bare en bil bak vår bil som åpenbart hadde lagt kursen mot Chinatown. ”Men du snakker svært godt engelsk sammenlignet med andre drosjesjåfører i denne byen.”
”Det er fordi jeg er den eneste drosjesjåføren, kanskje i hele verden, med en PhD fra Standford,” svarte han lakonisk og fulgte den hvite bilen gjennom en hårnålssving. ”Om du vil vite mer om det kan du gå inn på bloggen min hvis du kommer tilbake til hotellet en gang. Den heter A Singapore Taxi Driver’s diary.”
”Hvis jeg kommer tilbake til hotellet?” sa jeg kanskje en smule spakt.
”Man må alltid ta forbehold,” svarte taxisjåføren. ”Det har livet lært meg.”
Jeg vet ikke hva doktoren bak rattet hadde gjort for å havne nettopp bak rattet på en drosje. Men han var stødig i engelsk, ikke uten livsvisdom og han kunne kjøre. I et parallelt univers hadde jeg kanskje tatt et par glass med ham. Nå var jeg mest fornøyd med at han nærmest uanstrengt klarte å følge etter den hvite kassebilen til den stanset i en avstikkergate fra Temple Street.
Jeg ba min høyt utdannede venn om å sette meg av en femti meter unna og drikset han rikelig. Så ble jeg stående og vente til mannen i den alt for trange dressen hadde gått ut av varebilen, krysset gata og forsvunnet inn i det som så ut som et lagerlokale eller varehus i to etasjer.
Jeg beveget meg langsomt i retning av døra han hadde gått inn. To utstillingsvinduer på hver side av døra var dekket av brunt papir og det sto noe på kinesisk på papiret. Utenfor sto det lent et par stoffruller opp mot veggen. En masse kasser og poser sto også på fortauet.
Selve døra sto på gløtt og en eim av maling sev ut mot gata. Innenfor hørte jeg opphissede stemmer som snakket kinesisk. Hadde jeg vært en fiktiv detektiv i en bok, og ikke en høyst ekte privatdetektiv med egen blogg og sider på facebook og twitter, så hadde jeg antagelig stormet inn i lokalet og lagt alle der inne i bakken med et par velrettede slag.
Som det var valgte jeg å se meg litt rundt utenfor. Et trangt smug førte inn mellom dette huset og nabohuset. Jeg gikk inn der og fant en trapp som førte opp til en dør i andre etasje. Fjærlett som en fordrukken privatdetektiv fulgte jeg trappen oppover. Døra der oppe var låst med en høyst dirkbar lås som jeg hadde åpen på 30 sekunder. Til min lettelse knirket det ikke i hengslene da jeg åpnet døra og gikk inn.
Innenfor kom jeg inn i det som sikkert var kontoravdelingen. Rommene var mørke og støvete og det lukte mugg. Jeg tok meg gjennom en korridor med små, tomme kontorer og møterom på hver side og fant fram til en trapp som førte nedover. I bunnen av den kunne jeg høre de samme stemmene som jeg hadde hørt ute på gata. De var mindre opphisset nå og praten ble av og til avløst av en lett hikstende latter.
Jeg rakk akkurat å sette foten på det nest øverste trappetrinnet da noe tungt og hardt traff meg i bakhodet. Så fikk jeg anledning til å studere hvert enkelt trappetrinn foran meg grundig, før alt ble sort som en tropenatt.
Jeg kom til meg selv en time eller tolv senere. Da satt jeg bundet og kneblet på en vaglet stol og slet med balansen og mørkesynet. Rommets enste lyskilde var et par glugger høyt oppe under taket. Jeg forsto at jeg ikke lenger befant meg i lagerlokalet i Chinatown. Selv om mugglukten var den samme her, var den nå blandet med en eim av sjøvann.
Jeg fikk et par timer i stille ettertanke. Nok av tid med kneblet på til å øve inn en god meditativ pusteøvelse med nesa.
Så gikk en dør opp i enden av det store lagerrommet hvor jeg befant meg. Tre skikkelser kom mot stolen jeg satt på. Den ene var den enorme kineseren med bart. Den andre var den noe mindre fyren med enda mindre dress. Mellom dem gikk det som ikke kunne være noe annet enn en nordeuropeer. Jeg vet ikke om den var den lette rosa tonen i kinnene, den nesten perfekt runde ølvommen eller den lilla, blomstrete skjorten som røpte ham, men jeg bare visste at han var sørlending alt før han åpnet munnen.
Denne sørlendingen skilte seg fra andre sørlendinger ved at han ikke var videre glad i småprat.
”Jeg skal være kort,” sa han. ”Slutt og lete etter Jørgen Brekke og reis hjem. Vanligvis tar jeg godt i mot nye landsmenn som kommer til byen. Men jeg villig til å gjøre ganske ekstreme unntak fra denne gjestfriheten om du foretar deg noe mer i denne saken.”
Så snudde han seg for å gå. Men som om han liksom ønsket å vise at han tross alt var en godmodig sørlending snudde han seg og så på meg en siste gang.
”Jørgen Brekke lever,” sa han. Og han kommer til å fortsette med det, om ikke han eller du eller noen andre foretar seg noe tåpelig.” så la han til som om han kunne lese tanken mine: ”Ungene, de har vi ikke rørt. Gudene vet hvor de har tatt veien.”
Nå snudde han igjen, og med den største av gorillaene diltende etter, marsjerte han mot døra.
”Vi tror det er best at du sitter her og tenker i noen dager til,” ropte han i det ha forlot bygningen.
Mannen i alt for trang dress, som hadde blitt igjen, tok av meg kneblet og holdt en flaske vann foran munnen min. Jeg drakk det som om det kom rett fra det skotske høyfjellet.
I dagene som fulgt kom han innom daglig med vann og en matbit, som regel vårruller med alt for mye fett på.
Så på den tredje eller fjerde dagen – etter at han hadde foret meg godt – løsnet han på tauet, satte ikke kneblet på plass, men låste likevel døra da han forsvant.
Han hadde halvveis satt meg fri. Resten fikk jeg ordne selv. Stiv og nummen i bena reiste jeg meg og stavret litt formålsløst rundt i rommet. Jeg kjente på den solide ståldøra, som foruten gluggene høyt der oppe, var den eneste utgangen herfra. Det ville være like umulig å bryte seg gjennom døra, som det ville være å klatre opp til lukene. Likevel hadde jeg en fornemmelse av at jeg nettopp hadde blitt satt fri. At det antagelig fantes en utvei jeg ennå ikke hadde sett. Jeg kjente etter i lommene. Ingen lommebok og ingen mobiltelefon. Enten har de tatt dem, tenkte jeg. Eller så… Jeg begynte å lete rundt i det store lokalet som stort sett var fylt med tomme paller.
Og etter litt leting fant jeg det jeg lette etter på en pallestabel i et hjørne. Lettet slo jeg på telefonen. Det var fremdeles liv i den. I lommeboka fant jeg kortet til Shaudhry Patel i singaporepolitiet, og ringte ham.
Det tok politiet nesten en time å spore meg. Ti minutter tok det dem å bryte opp ståldøra inn til lagerrommet.
Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å se det smørblide ansiktet og elvissleiken til inspektør Patel igjen. Han tok meg med ned til en brygge hvor bilen hans sto parkert ved siden av et tankskip på størrelse med Horten.
”Vært på safari igjen mister Gude?” sa han og smilte skjevt, da vi satte oss inn i bilen.
”Ja, men glemte dessverre jaktrifla hjemme.”
”Jeg tror kanskje det er på tide at du utdyper din særskilte interesse for vår sydelige fauna en smule,” sa Patel denne gangen uten å smile. Han satte bilen i bevegelse og vi rullet sakte forbi en hel by av konteinere og lagerhus.
”Jeg leter etter en venn,” sa jeg. Så fortalte jeg ham om Jørgen Brekke. Jeg utelot det med ungene, men jeg fortalte ham om lagerhuset i Chinatown og ga ham en omtrentlig adresse.
”Offisielt kan vi ikke gjøre mye uten en etterlysning fra norsk politi, interpol eller at noen har etterlyst ham her lokalt. Jeg antar at du ikke kommer til å gjøre det?”
”Jeg har en sterk følelse av at han ikke ønsker det,” sa jeg.
Patel dro tre fingre gjennom elvissleiken og så melankolsk gjennom en glippe i rekken av konteinere, der han kunne se ut mot havet på alle lasteskipene som lå for anker hele veien ut mot horisonten.
”Jeg har et visst spillerom,” sa han. ”Jeg kan gjøre noen undersøkelser. Denne adressen i Chinatown kan muligens gi oss noe. Singapore er ellers en stor by, men det er ikke alt for mange nordmenn bosatt her. Så den mannen i den blomstrete skjorta, som du fortalte om, skal ikke være umulig å oppspore.
Vi kjørte i ettertenksom stillhet til hotellet
Der gikk jeg rett i baren og bestilte en whisky. Først trodde jeg at halsen hadde blitt uvant med gyldene dråper etter fire dager tvungen avholdenhet, men da jeg hostet for andre gang, kunne jeg kjenne at det satt dypere enn som så.
Resten er en historie om svette laken og tunge tanker.
Innlegg
