Oppdrag utført?

Jeg tror jeg måpte og den førsteklasses whiskyen surnet i magen.

”Hva var det for," spurte jeg.

”Forstår du ikke det?” svarte Sophie med kattemyk fransk aksent.

”Nei, faktisk ikke. Jeg mener vi skiltes som venner sist, gode venner”

”Alt for gode, spør du meg. Ærlig talt hva slags mann sender en mail til en kvinne han knapt kjenner i en annen del av verden og oppgi oppholdsstedet til tre hjelpeløse barn?”

”Er det dette saken dreier seg om? Du er fornærmet fordi jeg har oppført meg uforsiktig? Vel, saken krevde raske avgjørelser. Beklager at de jeg tok ikke falt helt i smak. Og hva med deg? Jeg har forstått så mye som at du har ungene hos deg, men likevel har du latt være å høre fra deg i flere uker.”

”Vel, jeg tenkte det fikk være til pass for deg.” Sofie begynte å spakne en smule. Kanskje var det hundeblikket mitt som gjorde utslaget her. ”Dessuten, hvorfor har du ikke tatt kontakt med meg før? Jeg er ikke så vaskelig å finne.”

”Jeg har faktisk hatt det travelt. Har ligget på sykehuset med halvveis brukket rygg, og har vært innsperret på et havnelager i dagevis, slike ting. Det var forøvrig ingenting som tydetpå at ungen var hos deg, før jeg fant bloggen din. Du svarte meg aldri på e-posten jeg sente.”

Nå så Sophie på meg med det som kunne være et snev av dårlig samvittighet.

”Hvordan brekker man ryggen halvveis,” sa hun til slutt og smilte.

Jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake, noe som medførte at hun la hendene rundt nakken min og kysset meg på begge kinn, slik man gjør der hun kommer fra.

”Bli med inn og treff ungene,” sa hun.

Ungene viste seg å være i godt behold. Naturligvis var de redde og engstelige etter å ha mistet faren sin, men Sophie hadde tatt godt vare på dem og de hadde ikke lidd nød.

Jeg ble hos Sophie hele dagen og vi snakket frem og tilbake om hva vi skulle gjøre. Ungene hadde liten lyst til å forlate Singapore. De var sikker på at faren deres fortsatt var i byen. Men jeg greide til slutt å overbevise dem om at faren deres like godt kunne være et annet sted, og at de var mye tryggere i Norge enn de var her. Først etter å ha ringt til besteforeldrene som bodde i Trondheim ble de overbevist om at det beste var å komme seg hjem. Besteforeldrene, Jørgen Brekkes foreldre, bodde i Trondheim og hadde til da ikke ant noe som helst om sønnens forsvinning, han brukte ikke å ta kontakt så ofte når han var ute og reiste. Deres sjokkartede reaksjon gjorde susen som overtalingsteknikk på unger med hjemlengsel.

Jeg overnattet i en hengekøye på Sophies veranda. Hun kom ut i en gjennomsiktig nattkjole og serverte meg fiskesuppe til kveldsmat. Den natten kunne jeg for første gang i tropene sovne til palmesus.

Vi fikk plass på et fly dagen etter. Sophie bestemte seg for å bli med på turen, og jeg merket at jeg ble mer glad for det enn jeg strengt tatt hadde forventet. Jeg hadde ungens pass og deres oppholdstillatelse var fortsatt gyldig. Vi forventet derfor ikke store problemer på flyplassen. Med ungene gikk det også greit. Da var det verre for meg.

Vi hadde ikke en gang kommet til passkontrollen før vi møtte min venn, Shaudhry Patel, fra Singapore politiet. Han kom ikke for å ønske oss god tur hjemmover. Han kom for å arrestere meg for mordet på den norske foretiningsmannen Odd Hammerfest.

Til gjengjeld hadde han ordnet det slik at Sophie ikke fikk problemer med å ta med seg tre barn hun ikke har foreldreansvar for gjennom passkontrollen.

I politibilen på vei tilbake til byen kunne jeg gjøre følgende oppsummering: Jeg hadde gjort jobben jeg kom for å gjøre. Jeg hadde fått ungen hjem fra Singapore. Ting var likevel ikke gått helt etter planen.

På politistasjonen ble jeg fratatt MacBook og telefon og alt som holdt meg i kontakt med omverden og puttet inn i en svært trang, men overraskende ren celle. Der skulle jeg tilbringe flere dager i ensom kontemplasjon.

Changi Golf Club

Mange har sikker lurt på hvor det ble av meg. Av grunner som vil komme tydelig fram etter hvert, har jeg ikke fått skrevet mye på bloggen min de siste ukene. Det betyr ikke at saken har stått helt stille. Tvert imot.

Jeg kommer til å sette dere grundig inn i saken i uka som kommer. Antagelig må dere finne dere i at det kommer til å ta litt tid å få alt ned på skjermen. Merk dere også at saken langt fra er oppklart, den har snarere tatt en ny vending, og Jørgen Brekke er fortsatt som sunket i jorda.

Hjelp fra dere er derfor mer nødvendig enn noen gang.

Jeg er tilbake i Horten etter det som har vært en Singaporetur med en twist av sitron. La meg gå tilbake der vi slapp sist.

Alt pekte i retning av Sophie Sauvage hadde tatt seg av ungene. Det sto jo nærmest svart på hvitt på bloggen hennes, som dere lesere hjalp meg med å finne. En blogg som virket nystartet og så ut som en blogg som kanskje aldri kommer skikkelig i gang.

Hvorfor Sophie ikke hadde kontaktet meg og gitt et lite hint om at hun faktisk hadde barna jeg hadde brukt noen uker og den beste delen av min helse på å finne var jeg mer usikker på.

For å få svar på dette var det ikke annet å gjøre enn å dra ut der hun bodde, i alle fall i følge profilen på blogger.

Changi Golf Club er en av mange etterlevninger etter kolonitida, og ble stiftet av det britiske flyforsvaret i 1946. Stedet har en utpreget engelsk snobbeatmosfære, og det eneste som gjorde det interessant i mine øyen var at det så ut som et sted hvor du kunne få deg en skikkelig whisky.

Etter å ha ankommet i taxi, gikk jeg inn og satte meg i en bar i klubbhuset. Mine antagelser var rett når det gjaldt whiskyen, hele trette sorter single malt å velge mellom her. Jeg satte meg til å nippe til den fineste av dem mens jeg spekulerte på hvorfor Sophie Sauvage hadde oppgitt dette stedet som oppholdssted på bloggen sin. Disse restene etter engels kolonialisme kunne ikke være særlig inspirerende for en kunstner, slik jeg så det.

Jeg begynte med bartenderen og fikk napp på første forsøk.

”Ah frøken Sauvage. Selvsagt vet jeg hvem det er og hvor hun bor. Talentfull kunstner. Vi har et av hennes verker her i baren.”

Han snudde seg og pekte på et knøttlite maleri, som var alt for rosa for min smak, men som utvilsomt røpte et særegen uttrykk og gjenkalte et minne om mexicanske solnedganger.

”Hun leier en av husene nede ved stranden. Får bo der billig. Hun er på en måte vår huskunstner.” Han smilte vennlig. ”Bare følg gangveien mot hull 13 og kryss over fairwayen så kommer du ditt.”

Jeg tok meg tid til nok en whisky. Så fulgte jeg hans instruksjoner.

Da jeg var kommet forbi hull 13 skrånet en grovklippet plen ned mot et tet bambuskratt og på den andre siden lå stranda med utsikt mot Malaysias fastland. Jeg fant en sti gjennom bambusen og kom fram til en rekke på fem, seks ikke alt for store, men moderne og komfortable strandboliger i bungalowstil.

Jeg bestemte meg for å ta dem i øyensyn fra strandkanten og ga meg til å spasere i sanda, men jeg kom ikke lenger enn til det andre før en dame slo opp de store skyvedørene i glass som vendte ut mot sjøen og kom ned trappen fra verandaen. Hun var kledde i et fargerikt klede som var tullet rundt hele den slanke kroppen som en slags kjole. Hun hadde sort hår som var satt opp med en spenne. Hun så ikke blid ut.

Jeg kjente henne straks igjen som Sophie Sauvage.

”Sophie godt å se deg,” sa jeg til henne i det hun kom nærme nok. Hun gjengjelte den vennlige tonen med å klappe til meg, med åpen hånd.

Velplassert, rett over kinnet.

Frokost i dyrehagen og Singapore Sling

En leser tipset meg om at den eldste av Jørgen Bs unger antagelig hadde egen mobiltelefon. Gutten, som i følge passet heter (hold pusten) Odd Roger Stiansen Brekke, er likevel ikke å finne i noen katalog på nettet.

Men så kom jeg på noe. Da jeg slo opp nummeret til Jørgen Brekke tidligere i saken, så sto han oppført med to nummer. Ikke uvanlig at man har barnas telefoner stående i egent navn. Dette nummeret har jeg forsøkt å ringe. Men der er telefonen slått av. Altså er jeg like langt her.

Gårsdagen startet jeg med å spise frokost i Singapore Zoo, en av de beste frokostbufeene jeg har mesket meg ved på lenge. Fotografering med orangutanger takket jeg høflig nei til. På formiddagen ringte min indiske venn i Singapore politiet med følgende opplysninger:

Lagerlokalet der jeg ble slått ned tilhører en kinesisk foretningsmann med et noe frynsete rykte i politiet, som de aldri har klart å få noe håndfast på. Etter litt leting hadde han funnet ut at den samme foretningsmannen har gjort foretninger med en viss Odd Hammerfest, en norsk foretningsmann som har gjort det stort innen ferieleiligheter i Thailand, men som var gift med en rikmannsdatter fra Singapore.

Noe sa meg at herr Hammerfest kom fra en helt annen del av landet en etternavnet skulle tilsi.

Dagen i dag har jeg tilbrakt på legendariske Raffels i dype tanker med (jada, jada, jada) en Singapore Sling, som jeg skylte ned med en whisky eller to.

Kjært barn, mange navn

I dag er jeg endelig helt frisk etter svineinfluensaen. Saken har imidlertid ikke kommet mye lenger. Venter fortsatt på et ord fra min elvislignende venn i singaporepolitiet. Ikke annet å gjøre enn å slå ihjel tiden.

Om dere ikke kan komme på noe konstruktive råd for å finne ungene, kan dere kanskje komme på noen gode kallenavn på svineinfluensa, sykdomen som gir nytt innhold til begrepet å være sylta. Her er noen forslag fra min side.

Syltesnue

Ribberisting

Bingebøygen

Rosadauen

Tett i trynet

Fangenskap og svineinfluensa

Den siste uka har jeg ligget og svettet av meg min rettmessige andel av svineinfluensaen. Likevel har det vært rene ferien sammenlignet med dagene før.

En lege var innom hotellet mitt med en håndfull tamiflu i begynnelsen av uka. Så slapp jeg i det minste unna apotekkøene dere har der hjemme. Vet ikke om medisinen hadde noen virkning, eller om det var riktig av meg å skylle den ned med store mengder whisky. Faktum er at feberen begynner å slippe taket først i dag.

For første gang på lenge kan jeg sette meg foran MacBook og oppdatere dere mine trofaste lesere på saken. Ser man bort fra legen og en kort samtale med min indiske venn i singaporepolitiet blir dette den første kontakten med omverdenen siden jeg slapp ut fra et muggent lagerlokale i Singapores havneområde for en uke siden.

Men la meg begynne der vi slapp sist. Jeg la fra meg datamaskinen i baren og gikk mot den kjernekaren som hadde sittet og stirret så hengivent på meg. Kanskje var jeg mindre diskré en jeg burde, for plutselig så de ut som om mannen i den alt for trange dressen kom på at han hadde en pekingand stående på kokeplata hjemme på alt for høy temperatur. Han spratt opp, og overraskende smidig i den trange habitten gled han mellom bordene og ut i hotellets resepsjon.

Jeg fulgte etter ham og rakk akkurat å få et glimt av lakkskoene hans i det han forsvant ut av hotellet. Gjennom glassdørene kunne jeg se at han tok seg til fots over hotellets oppkjørsel og kastet seg inn i en, til Singapore å være, overraskende gammel og bulkete, hvit varebil som sto parkert på gjesteparkeringen.

Mens tusenvis av forsømte treingstimer la seg stramt omkring lungene og like mange og langt fra forsømte dråper whisky pumpet gjennom hovedpulsåren i halsen, spurtet jeg etter.

Jeg var heldig, noe som senere skulle vise seg å være uheldig: En drosje hadde nettopp sluppet av en skrålende koreansk familie utenfor hotellet og sto ledig. Jeg hoppet inn i baksetet.

Hostende slang jeg ut av meg en av filmhistoriens mest tynnslitte klisjeer.

”Følg den bilen!” Jeg pekte på den hvite kassebilen, som i samme øyeblikk gled ut i Singapores gater.

I bakspeilet kunne jeg se drosjesjåføren smile lett ironisk der framme.

”Folk flest tror at dette er en frase som drosjesjåfører bare hører på film. Men du vil bli overrasket om du visste hvor ofte det også blir sagt i virkeligheten,” sa han på en overraskende slepen californiaengelsk.

”Ja vel,” mumlet jeg, uten å være innstilt på småsnakk. Med denne sjåføren skulle det vise seg å bli vanskelig å unngå. Heldigvis var han også en god sjåfør.

Han fant straks en strategisk posisjon noen biler bak kassebilen, og det så ut som om mannen med den trange dressen ikke hadde mistanke om at han ble fulgt. Vi kunne derfor følge ham ganske uanstrengt mens drosjesjåføren pratet i vei.

”Som regel er det snakk om biler som vet at de blir fulgt. Altså ikke noe spennende i det hele tatt. Men en sjelden gang i blant er det snakk om å skygge noen sånn som nå. De fleste kollegaene mine sier nei til sånt. Men ikke jeg. Det er sånt som dette som gjør at jeg holder ut i jobben.” Jeg fikk et glimt av to urovekkende ivrige øyne i speilet.

”Unnskyld at jeg sier det,” sa jeg i det vi gjorde en elegant manøvre i et lyskryss og havnet bare en bil bak vår bil som åpenbart hadde lagt kursen mot Chinatown. ”Men du snakker svært godt engelsk sammenlignet med andre drosjesjåfører i denne byen.”

”Det er fordi jeg er den eneste drosjesjåføren, kanskje i hele verden, med en PhD fra Standford,” svarte han lakonisk og fulgte den hvite bilen gjennom en hårnålssving. ”Om du vil vite mer om det kan du gå inn på bloggen min hvis du kommer tilbake til hotellet en gang. Den heter A Singapore Taxi Driver’s diary.”

”Hvis jeg kommer tilbake til hotellet?” sa jeg kanskje en smule spakt.

”Man må alltid ta forbehold,” svarte taxisjåføren. ”Det har livet lært meg.”

Jeg vet ikke hva doktoren bak rattet hadde gjort for å havne nettopp bak rattet på en drosje. Men han var stødig i engelsk, ikke uten livsvisdom og han kunne kjøre. I et parallelt univers hadde jeg kanskje tatt et par glass med ham. Nå var jeg mest fornøyd med at han nærmest uanstrengt klarte å følge etter den hvite kassebilen til den stanset i en avstikkergate fra Temple Street.

Jeg ba min høyt utdannede venn om å sette meg av en femti meter unna og drikset han rikelig. Så ble jeg stående og vente til mannen i den alt for trange dressen hadde gått ut av varebilen, krysset gata og forsvunnet inn i det som så ut som et lagerlokale eller varehus i to etasjer.

Jeg beveget meg langsomt i retning av døra han hadde gått inn. To utstillingsvinduer på hver side av døra var dekket av brunt papir og det sto noe på kinesisk på papiret. Utenfor sto det lent et par stoffruller opp mot veggen. En masse kasser og poser sto også på fortauet.

Selve døra sto på gløtt og en eim av maling sev ut mot gata. Innenfor hørte jeg opphissede stemmer som snakket kinesisk. Hadde jeg vært en fiktiv detektiv i en bok, og ikke en høyst ekte privatdetektiv med egen blogg og sider på facebook og twitter, så hadde jeg antagelig stormet inn i lokalet og lagt alle der inne i bakken med et par velrettede slag.

Som det var valgte jeg å se meg litt rundt utenfor. Et trangt smug førte inn mellom dette huset og nabohuset. Jeg gikk inn der og fant en trapp som førte opp til en dør i andre etasje. Fjærlett som en fordrukken privatdetektiv fulgte jeg trappen oppover. Døra der oppe var låst med en høyst dirkbar lås som jeg hadde åpen på 30 sekunder. Til min lettelse knirket det ikke i hengslene da jeg åpnet døra og gikk inn.

Innenfor kom jeg inn i det som sikkert var kontoravdelingen. Rommene var mørke og støvete og det lukte mugg. Jeg tok meg gjennom en korridor med små, tomme kontorer og møterom på hver side og fant fram til en trapp som førte nedover. I bunnen av den kunne jeg høre de samme stemmene som jeg hadde hørt ute på gata. De var mindre opphisset nå og praten ble av og til avløst av en lett hikstende latter.

Jeg rakk akkurat å sette foten på det nest øverste trappetrinnet da noe tungt og hardt traff meg i bakhodet. Så fikk jeg anledning til å studere hvert enkelt trappetrinn foran meg grundig, før alt ble sort som en tropenatt.

Jeg kom til meg selv en time eller tolv senere. Da satt jeg bundet og kneblet på en vaglet stol og slet med balansen og mørkesynet. Rommets enste lyskilde var et par glugger høyt oppe under taket. Jeg forsto at jeg ikke lenger befant meg i lagerlokalet i Chinatown. Selv om mugglukten var den samme her, var den nå blandet med en eim av sjøvann.

Jeg fikk et par timer i stille ettertanke. Nok av tid med kneblet på til å øve inn en god meditativ pusteøvelse med nesa.

Så gikk en dør opp i enden av det store lagerrommet hvor jeg befant meg. Tre skikkelser kom mot stolen jeg satt på. Den ene var den enorme kineseren med bart. Den andre var den noe mindre fyren med enda mindre dress. Mellom dem gikk det som ikke kunne være noe annet enn en nordeuropeer. Jeg vet ikke om den var den lette rosa tonen i kinnene, den nesten perfekt runde ølvommen eller den lilla, blomstrete skjorten som røpte ham, men jeg bare visste at han var sørlending alt før han åpnet munnen.

Denne sørlendingen skilte seg fra andre sørlendinger ved at han ikke var videre glad i småprat.

”Jeg skal være kort,” sa han. ”Slutt og lete etter Jørgen Brekke og reis hjem. Vanligvis tar jeg godt i mot nye landsmenn som kommer til byen. Men jeg villig til å gjøre ganske ekstreme unntak fra denne gjestfriheten om du foretar deg noe mer i denne saken.”

Så snudde han seg for å gå. Men som om han liksom ønsket å vise at han tross alt var en godmodig sørlending snudde han seg og så på meg en siste gang.

”Jørgen Brekke lever,” sa han. Og han kommer til å fortsette med det, om ikke han eller du eller noen andre foretar seg noe tåpelig.” så la han til som om han kunne lese tanken mine: ”Ungene, de har vi ikke rørt. Gudene vet hvor de har tatt veien.”

Nå snudde han igjen, og med den største av gorillaene diltende etter, marsjerte han mot døra.

”Vi tror det er best at du sitter her og tenker i noen dager til,” ropte han i det ha forlot bygningen.

Mannen i alt for trang dress, som hadde blitt igjen, tok av meg kneblet og holdt en flaske vann foran munnen min. Jeg drakk det som om det kom rett fra det skotske høyfjellet.

I dagene som fulgt kom han innom daglig med vann og en matbit, som regel vårruller med alt for mye fett på.

Så på den tredje eller fjerde dagen – etter at han hadde foret meg godt – løsnet han på tauet, satte ikke kneblet på plass, men låste likevel døra da han forsvant.

Han hadde halvveis satt meg fri. Resten fikk jeg ordne selv. Stiv og nummen i bena reiste jeg meg og stavret litt formålsløst rundt i rommet. Jeg kjente på den solide ståldøra, som foruten gluggene høyt der oppe, var den eneste utgangen herfra. Det ville være like umulig å bryte seg gjennom døra, som det ville være å klatre opp til lukene. Likevel hadde jeg en fornemmelse av at jeg nettopp hadde blitt satt fri. At det antagelig fantes en utvei jeg ennå ikke hadde sett. Jeg kjente etter i lommene. Ingen lommebok og ingen mobiltelefon. Enten har de tatt dem, tenkte jeg. Eller så… Jeg begynte å lete rundt i det store lokalet som stort sett var fylt med tomme paller.

Og etter litt leting fant jeg det jeg lette etter på en pallestabel i et hjørne. Lettet slo jeg på telefonen. Det var fremdeles liv i den. I lommeboka fant jeg kortet til Shaudhry Patel i singaporepolitiet, og ringte ham.

Det tok politiet nesten en time å spore meg. Ti minutter tok det dem å bryte opp ståldøra inn til lagerrommet.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å se det smørblide ansiktet og elvissleiken til inspektør Patel igjen. Han tok meg med ned til en brygge hvor bilen hans sto parkert ved siden av et tankskip på størrelse med Horten.

”Vært på safari igjen mister Gude?” sa han og smilte skjevt, da vi satte oss inn i bilen.

”Ja, men glemte dessverre jaktrifla hjemme.”

”Jeg tror kanskje det er på tide at du utdyper din særskilte interesse for vår sydelige fauna en smule,” sa Patel denne gangen uten å smile. Han satte bilen i bevegelse og vi rullet sakte forbi en hel by av konteinere og lagerhus.

”Jeg leter etter en venn,” sa jeg. Så fortalte jeg ham om Jørgen Brekke. Jeg utelot det med ungene, men jeg fortalte ham om lagerhuset i Chinatown og ga ham en omtrentlig adresse.

”Offisielt kan vi ikke gjøre mye uten en etterlysning fra norsk politi, interpol eller at noen har etterlyst ham her lokalt. Jeg antar at du ikke kommer til å gjøre det?”

”Jeg har en sterk følelse av at han ikke ønsker det,” sa jeg.

Patel dro tre fingre gjennom elvissleiken og så melankolsk gjennom en glippe i rekken av konteinere, der han kunne se ut mot havet på alle lasteskipene som lå for anker hele veien ut mot horisonten.

”Jeg har et visst spillerom,” sa han. ”Jeg kan gjøre noen undersøkelser. Denne adressen i Chinatown kan muligens gi oss noe. Singapore er ellers en stor by, men det er ikke alt for mange nordmenn bosatt her. Så den mannen i den blomstrete skjorta, som du fortalte om, skal ikke være umulig å oppspore.

Vi kjørte i ettertenksom stillhet til hotellet

Der gikk jeg rett i baren og bestilte en whisky. Først trodde jeg at halsen hadde blitt uvant med gyldene dråper etter fire dager tvungen avholdenhet, men da jeg hostet for andre gang, kunne jeg kjenne at det satt dypere enn som så.

Resten er en historie om svette laken og tunge tanker.

Mobilinnlegg fra ukjent sted

Mobiltelefonen min lå øverst på en stabel paller i hjørnet av det mørke rommet hvor jeg har tilbrakt 3 dager i ensomhet. Vet ikke om de lot den ligge der med vilje, slik at jeg skulle finne den. Det er fremdeles liv i batteriet. Jeg har ringt min venn i Singapore politiet. Så har jeg skrevet dette korte blogginnlegget. Nå lar jeg mobilen stå på slik at politiet kan peile meg. Mer om hva som har skjedd, og hvor jeg har vært de siste dagene kommer forhåpentligvis senere når jeg sitter trygt bak min trofaste MacBook igjen.

En forvirrende lapp og en mann med for trang dress

Jeg har gått rundt i halvsøvne siden jeg kom til Singapore. Tre barns liv kan avhenge av hva jeg gjør, likevel har jeg ikke gjort jobben min. Heldigvis har jeg dere lesere som kan stramme meg opp.

Etter en god søvn på hotellrommet, leste jeg gjennom kommentarene dere har sendt meg på bloggen, på epost og på facebook. En ting sto helt klart. Jeg hadde ikke gjort en god nok jobb med å undersøke rom 407.

Jeg gikk tilbake til rommet med en underlig følelse av at noe kom til å dukke opp. Denne følelsen ble svakere og svakere etter som jeg gikk gjennom skap og skuffer både på badet og i soverommet. Heller ikke sengetøyet skjulte noe en detektiv kunne bruke. Noen hadde gjort en uvanlig god jobb med rengjøringen.

Jeg la meg til og med på magen på gulvet og saumfarte under sengene. Heller ikke der lå det noen gjenglemte vesker, sko eller andre spor. Jeg ble liggende slik på magen en stund og tenke gjennom hele situasjonen. Det slo meg at ingen bare kunne forsvinne så sporløst. Det var som regel alltid noe.

Da så jeg den. Bakom et av sengebena lå det en sammenkrøllet lapp. Jeg strakte meg ut, plukket den opp og rettet den ut. Så rullet jeg meg over på ryggen og leste.

Dette var alt som sto på lappen: une idée! 8 things – 8 choses.

Håndskriften virket feminin. Innholdet virket forvirrende, skrevet på en blanding av engelsk og fransk. Egentlig sa den meg ingen ting. Jeg tok likevel var på lappen. Kanskje kunne den være et spor.

Etterpå gikk jeg til hotellbaren og drakk en langsom single malt av beste merke.

En hel dag senere sitter jeg her ennå, jeg føler at sanden i et usynlig timeglass er i ferd med å renne ut raskere enn innholdet i whiskyflaskene i baren foran meg. Ubehagelige bilder av barn i fangenskap har begynt å feste seg foran mitt indre øye.

Noe annet som plager meg er blikket til en kinesisk utseende mann i alt for trang sort dress, som sitter i den andre enden av baren. Jeg tror jeg skal be bartenderen om å ta vare på Macbook for meg mens jeg går over og tar en prat med ham.

Først må jeg publisere dette.

Alle synspunkter på lappen mottas med takk.

Utskrevet fra sykehuset

Sykehuset viste seg å være Singapore General Hospital. Følgende ble forklart på den første legevisitten etter at jeg våknet.

Fallet fra tredje etasje (her var legen åpenbart feilinformert om hvor jeg faktisk hadde befunnet meg da jeg datt) hadde endt på ryggen i fruktbufeen. Bordet jeg landet på hadde gitt etter og brukket på midten slik at frukt ble kastet i begge retninger av restauranten. En vietnamesisk foretningsreisende (var det tørket mango han solgte?) hadde faktisk blitt innbrakt til sykehuset sammen med meg, etter å ha blitt truffet i hodet av en kokkosnøtt. Han ble imidlertid utskrevet etter en time med noen sting over øyet.

At jeg landet på et bord hadde vært et lykketreff da det tok av for fallet. Som en følge var jeg kun svært mørbanket, og ingen alvorligere skader var avdekket verken i hodet eller andre steder på kroppen. Nakkekragen ble likevel på i noen dager som en sikkerhetsforanstaltning, og jeg måtte ligge inne til observasjon.

Jeg har altså hatt godt med tid til å tenke for meg selv på et enerom som var like rent og sterilt som denne byens fortauer, men jeg har kommet fram til få svar. I går ble jeg oppsøkt på sykehuset av en kar med indisk utseende, elvissleik og krykker. Mannen var kledd i sivil, men den selvfølgelige minen han kom inn på mitt private sykerom på, røpte at han var politimann. Like selvfølgelig var ikke ganglaget. Han stavret seg fram mot senga der jeg lå, tydelig ustø på krykkene.

”Mitt navn er Shaudhry Patel. Jeg kommer fra Singapore politiet. Dette er bare et rent rutinebesøk,” åpnet han med å si, som om han ønsket å unnskylde at han i det hele tatt hadde dukket opp.

”Vi fikk en telefon fra hotellet om at du hadde falt. Ikke at de hadde misstanke om at noe ulovlig hadde skjedd, men det er standard rutine å melde fra om slike hendelser.” Det siste sa han som om det var svært vanlig at folk falt rett ned i singaporehotellenes fruktbufeer fra store høyder.

”Og når noen melder fra om slike hendelser er det standard rutine at dere følger dem opp?” sa jeg og forsøkte å klø meg bak nakkekragen.

”Naturligvis,” svarte politimannen tilsynelatende uten å legge merke til mitt noe undrende blikk.

Han lente seg på krykkene over senga og fortsatte fortrolig: ”Vi tar alle forespørsler på alvor.”

Så ble han stående og tenke over dette, som om det var et filosofisk postulat.

”Vel, du får gjøre jobben din.”

”Hva mener du?”

”Spør meg hvorfor jeg falt?”

”Ja, nettopp,” sa politimannen og satte seg ned på en stol ved sengen min. Han dro en trenet hånd gjennom elvissveisen og gjorde den mer struttende. ”hvorfor falt du?”

Jeg skal ikke si at jeg tenkte lenge gjennom svaret. Jeg hadde alt bestemt meg.

”Jeg følte meg plutselig så svimmel… Jet lag kanskje.”

”Nettopp, det er hva jeg tenkte.” Han fant fram en notisbok og skrev noen kråketær på den. ”Plutselig svimmel,” mumlet han mens han skrev. Så satte han blikket i meg. Og nå ble det helt tydelig at han faktisk var en politimann. Jeg vet ikke om jeg likte det.

”Si meg, mister Gud,” sa han. ”Er det en stum e.”

”Ikke akkurat det, nei.”

”Nei, nettopp, Gude altså.”

Jeg nikket.

”Si meg mister Gude, hva gjør du i Singapore.”

”Jeg har hørt dyrehagen her er verdens beste.” svarte jeg.

”Så du er glad i dyr?”

”Særlig gorillaer,” sa jeg.

”Vel mister Gude,” sa han. ”Jeg er ikke helt uinteressert i Gorillaer selv. Om du skulle oppdage noen interessante eksemplarer, som av en eller annen grunn skulle være ukjent for byens dyrevoktere, må du bare slå på tråden.”

Han ga meg et visittkort og reiste seg. Jeg nikket og så på at han humpet mot utgangsdøren.

”Hva har skjedd med foten din,” halvveis ropte jeg etter ham.

”Jeg har vært på nattsafari, mister Gude,” sa han og snudde seg raskt mot meg. ”Kom litt for tett på gorillaene.” Han smilte og humpet ut av rommet.

Jeg la kortet i kofferten og følte meg slett ikke sikker på at dette var vårt siste møte.

I går fikk jeg slippe ut av kragen og senga. Jeg ble tildelt et par krykker for en forstuet ankel. Jeg følte meg nesten, men bare nesten som en sjelevenn med den indiske elviskopien i Singapore politiet.

Så ble jeg utskrevet.

Det var en annen resepsjonist på hotellet da jeg ankom. En ung kvinne med en svært profesjonell mine. Hun hadde tydeligvis hørt alt om rabalderet noen dager før, for da jeg presenterte meg, satte hun i gang med en lang utredning om hvordan hotellet arbeidet med en plan for å heve høyden på balustradene ut mot restauranten.

Jeg rakk akkurat å be om nøkkelen til rommet mitt, før jeg kom på at jeg fremdeles hadde den selv i innelommen på jakken. Der lå den sammen med nøkkelen til familien Brekkes rom. Den unge resepsjonisten satte likevel i gang med å aktivere et nytt nøkkelkort til meg.

”Si meg,” sa jeg henslengt, mens hun holdt på med dette tilsynelatende viktige arbeidet. ”Var det noen som la merke til noe uvanlig den formiddagen jeg falt i fruktbufeen?”

Ikke vet jeg hvordan spørsmålstegn skrives på kinesisk, men omtrent sånn så ansiktet hennes ut, som om jeg hadde spurt om noe fullstendig absurd.

”Hva mener du mister Goody?” (Der var den varianten av navnet mitt igjen). Stemmen hennes ble noen hakk mer skingrende enn jeg strengt tatt likte. Det virket likevel klart at det dreide seg om en naturlig skingring, og at den unge damen ikke kunne forestille seg noe annet enn at jeg hadde falt i fruktbufeen på det som ellers var en helt normal dag på hotellet. Om noen av de ansatte på hotellet hadde lagt merke til noe, som at en to meter høy gigant med bart hadde sneket seg inn på et av hotellets rom, så hadde de ikke delt denne informasjonen med den ivrige, nyansatte resepsjonisten. Videre undersøkelser fikk vente.

Jeg tok imot min nye nøkkel. Så hadde jeg to. Deretter gikk jeg opp til mitt egent rom, hang fra meg den alt for varme jakken og skiftet til en silkeskjorte jeg hadde kjøpt sist jeg var i Asia. Det må ha vært minst femten år siden.

Denne gangen tok jeg trappene opp til fjerde nivå. Ville teste krykkene i litt ulent terreng. Der gikk jeg bort til døren til 407. Jeg tittet ned i restauranten. Det var langt ned. Jeg merket meg at fruktbufeen var flyttet. Om jeg falt på nytt, så falt jeg rett i et akvarium med hummer.

Forsiktig låste jeg meg inn. Der inne fant jeg raskt bryteren til rommet og kunne hurtig konstatere at det var tomt denne gangen. Jeg gikk inn på badet som nå var lukket. Det var ikke en dråpe blod å se.

En kort stund ble jeg stående og tenke på om det var hotellets rengjørere som foretningsmessig og rolig hadde vasket badet, eller om det var kjempen med barten som hadde tørket opp etter seg. Jeg kom til at det måtte være det siste. Det virket ikke som om verken politiet eller hotellpersonalet hadde et særlig klart bilde av hva som faktisk skjedde da jeg ble overfalt, og rommet sto jo fremdeles i familien Brekkes navn, som om de bare var å svidde av noen Singaporedollar på Sentosa Island.

Altså var jeg like langt. Jeg humpet på krykkene tilbake til mitt egent værelse, la meg på sengen og følte meg uendelig trøtt. I mangel av single malt fisket jeg fram en god gammel Johny Walker fra minibaren ved siden av meg. Etter den, tydde jeg til mindre smakfull spirituosa av ulik farge, helt til smertene i kroppen ble borte, og jeg sovnet. Ser man bort fra da jeg lå i koma den første tiden etter fallet, sov jeg godt for første gang siden jeg ankom Asia. Jeg våknet mer opplagt enn på lenge. Jeg hadde ikke utrettet noe som helst siden jeg kom hit. Men det forhindret meg ikke fra å føle en viss optimisme og skrivekløe.

Garden Hotel

Jeg ankom Singapore etter en natt der jeg vekslet mellom to mareritt. Et i våken tilstand og et i halvsøvne.

Det våkene mareritet besto av like mengder middelmådig whisky, dårlig film, og mangel på beinplass.

Mareritet som vendte tilbake hver gang jeg duppet av handlet om tre barn alene på et hotellrom i en fremmed by. I drømmene mine var de låst inne på dette rommet. De hamret på dører og vinduer for å komme ut. En gang fikk de opp et vindu og hoppet mot gata. Drømmen ga meg aldri noe svar på om det var langt ned.

Taxisjåføren var av det pratsomme slaget. Etnisk kineser. Heldigvis var han fornøyd med en ordning som gikk ut på at han pratet og jeg bare mumlet enstavelsesord til svar mens jeg med et halvt øye betraktet formiddagstrafikken i Singapores gater og palmene vi suste forbi langs veien.

Garden Hotel var et middelklassehotell med en ærverdig og noe nedslitt eleganse som så ut til å stamme fra en gang etter krigen. Gulv-til-gulv-teppet virket som om det hadde ligget der omtrent siden James Bond utførte sitt første rettmessige drap i dronningens tjeneste og den palmedekorerte restauranten i hotellets patio var av en sånn type du godt kunne kjørt en Aston Martin rett gjennom uten at de uniformerte kelnerne hadde leet på et øye eller mistet et eneste froskelår i gulvet.

En høflig og svært høy kineser tok i mot meg. Han hadde en britisk aksent, og om den ikke var helt prikkfri, hadde den i det minste færre prikker enn min egen. Det eneste han slet med å uttale var navnet mitt.

”Rommet ditt ligger i tredje etasje, mister Goody,” forklarte han.

Jeg takket uten å rette på ham. Så spurte jeg, så troskyldig som jeg kunne, om familien Brekke fremdeles befant seg på hotellet.

”Er de venner av deg, mister Goody?” ville han vite.

Av en eller annen grunn fikk dette spørsmålet meg til å nøle. Jeg ble stående og kjenne på en svimmelhet og en gryende jett lag som kunne vokse seg stor i løpet av dagen.

”Ja, jeg skulle treffe dem her.” svarte jeg etter en litt for lang pause.

”Vanligvis gir vi ikke ut den typen informasjon om ikke gjestene våre har gitt klarsignal på forhånd, mister Goody.” sa den høye resepsjonisten.

Han begynte å slå noe opp på datamaskinen og alt i kroppsspråket hans fortalte at han gjorde seg klar til å avvise meg bestemt, men svært høflig. Regeltro og smilende slik vanen var i denne byen.

Men etter å ha gjort ferdig søket på datamaskinen forandret smilet hans seg til et som var mer åpent og imøtekommende.

”Jo familien Brekke ønsker deg velkommen til hotellet. De ligger på rom 407 og har booket og betalt ut uken. Men,” og her ble den høye resepsjonisten fortrolig, gikk kanskje en smule lenger en reglene tillot, lente seg fram mot meg og sa: ”Jeg har ikke sett dem hele den uka som har gått heller, ikke en gang den minste gutten som pleide å løpe rundt i resepsjonen her og lage leven de første dagene de var her.”

Så reiste han seg opp, rynket noen mørke, smale øyenbryn og avsluttet med at det visstnok lå en pakke og ventet på meg.

Han gjorde noen klikk med musa og forsvant inn på kontoravdelingen bak resepsjonen. Straks etter kom han tilbake med en tykk A-4 konvolutt. Jeg tok imot pakken og klarte så vidt å tøyle nysgjerrigheten min til jeg hadde fullført min egen innsjekking.

I heisen på veien opp til tredje etasje åpnet jeg pakken.

Inni den lå det tre norske pass. Jeg bladde gjennom dem. De tilhørte barna til Jørgen. Under passene lå et nøkkelkort maken til det jeg selv nettopp hadde fått i resepsjonen.

Det sto ikke noe romnummer på det, men det ville overraske meg om det ikke passet til rom 407. Jeg la passene på innelomma i den alt for varme jakken min, passerte tredje etasje og fortsatte til fjerde.

Fra heisen kom jeg ut på en lang svalgang som førte rundt hele hotellets patio. Under meg lå restauranten delvis dekket av palmeblader. Et orange og brunt teppe dekket gulvet på balkongen som ledet til rommene som lå ut mot restauranten. Rom 407 var det tredje fra heisen. Jeg stanset utenfor døra og pustet tungt. En tåke som besto av like deler søvnløshet, tidsforskjell, dårlig blodomløp og gammel promille begynte å klare inne i hodet på meg. Og i det jeg banket på døra vek den plassen for en mer konesentrert spenning.

Alt jeg hørte var lett, feriepreget konversasjon og kelnernes klirring med glassene i restauranten under. Inne på rommet var det helt stille. Jeg lot det gå nesten et minutt før jeg bestemte meg for å bruke nøkkelkortet. Forsiktig åpnet jeg døra og listet meg inn. Det var mørkt i rommet. Jeg famlet rundt etter en bryter. Den første jeg fant tente lyset på badet, som lå til venstre rett innefor inngangsdøren. Det sto åpent inn ditt og jeg kunne se inn til et hvitt flisgulv, som var farget av store, røde flekker. De kunne neppe være noe annet enn blod, var jeg redd.

Mer våken enn på mage dager, så jeg meg rundt etter en lysbryter til. I lyseskinnet fra badet oppdaget jeg den på veggen til høyre, der det smale inngangspartiet åpnet seg mot sengeavdelingen. Jeg strakte meg mot den og skulle akkurat til å tenne lyset, da en mørk skikkelse kom farende mot meg fra mørket der inne. Et hode traff meg i magen med voldsom kraft. Jeg ble dyttet bakover ut av rommet og kjente at korsryggen traff balustraden bak meg. Halvt i svime reiste jeg meg opp i full lengde. Foran meg sto en enorm mann. Han var minst to meter høy og nesten like bred over skuldrene. Han hadde en bart som omtrent dekket munnen hans, men jeg kunne ane at han ikke, som sine landsmenn flest, smilte.

En knyttneve traff meg under haka, og en tåke tykkere enn før la seg rundt meg på alle kanter. Og i den tåken kjente jeg at jeg fløy. Det eneste jeg husker etter det er et enormt stort brak og synet av frukt som fyker til alle kanter.

Jeg våknet i dag på et fremmed sykehus. Ved siden av meg sto reisekofferten som jeg hadde levert til hotellets portier før jeg gikk opp, og på nattbordet sto det en blomsterhilsen fra hotellet.

Jeg ble liggende og stirre på disse blomstene i nesten en halv time ute å komme på hvilket slag de var. Sakte begynte jeg å merke smertene som bredde seg fra ryggen og nedover i begge bena. Jeg satt, bygget opp bak ryggen med puter, og hadde en krage rundt nakken. Også i bakhodet begynte en varm smerte å gjøre seg gjeldene. Forsiktig slapp jeg en hånd ned mot kofferten ved siden av meg, fikk lirket den åpen og trukket ut min godeste MacBook. Jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å begynne å skrive til dere som for øyeblikket er min eneste link til verden utenfor.

Nå må jeg imidlertid gi meg. En lege og en sykepleier er på vei inn i rommet. Jeg hadde likt det bedre om de smilte. Jeg har blitt kalt en ensom ulv men det er sjelden jeg føler meg så ensom som nå. Om jeg bare kunne fått kontakt med Sophie Sauvage.

Mellomstasjon

Nå sitter jeg på Ataturk flyplassen i Istanbul. Som store flyplasser flest er den et merkelig ingenmannsland, en steril kopi av verden utenfor, et sted der ingen egentlig vil være og alle er på gjennomreise. Det mest menneskelige med et sånt sted er at flyene fremdeles blir forsinket i ny og ne. Men de store, hvite hallene gir på et underlig vis rom for tankene. Jeg sitter på en litt, pussig tyskinspirert bar der bordene flyter litt utover i transitthalen. Her har jeg investert i en Whiskey som er såpass god at jeg tror du skal lett lenge etter tilsvarende inne i Istanbul. Foran meg har jeg slått opp min gode følgesvenn MacBook. Jeg har seks timer til Singapore flyet skal ta av. Nok tid til en liten oppsummering av hva som har skjedd siden sist.

Det var egentlig aldri noen tvil om at det mest fornuftige å gjøre var å ringe politiet i Norge og la dem ta saken opp med myndigheten i Singapore. Ikke spør meg hvorfor jeg ikke gjorde det.

Det jeg gjorde var litt reseach på min gode barndomsvenn. Et raskt søk i katalogen bekreftet at nummeret han ringte fra var hans eget. Noe lengre tid tok det å finne ut at han var enkemann, og at barna denne saken dreier seg om er tre gutter et sted mellom 6 og 14 år. At eldstemann var såpass gamle gjorde situasjonen litt enklere. Samtidig økte det sjansen betydelig for at de selv hadde tatt affære og kontaktet myndigheten i Singapore, eller i det minste hadde søkt hjelp på hotellet.

Men det var noe med samtalen jeg hadde hatt med Jørgen som sa meg at ungene ikke kom til å melde fra eller orden opp selv. Det var noe underforstått her, noe han ikke fortalte.

En telefon til Garden hotell styrket denne mistanken. Jørgen Brekke hadde et rom på hotellet, og verken han eller hans familie hadde sjekket ut i følge resepsjonisten. Da jeg bad om å bli satt over til rommet var det imidlertid ingen som svarte.

En av dere lesere satte meg på tanken om å ringe en fransk venninne, en viss Sophie Sauvage, jeg en gang ble kjent med på strandbarene i Puerto Escondido i Mexico. Vi drakk sammen en uke og snakket om alt mellom himmel og jord, som reisende flest. Og som to reisende som møtes flyktig utvekslet vi telefonnumre og lovte å stikke innom hverandre om vi noen gang skulle havne i samme krok av verden. Sophies vanlige krok var Singapore hvor hun jobbet som kunstner.

Sofie svarte ikke på telefonen da jeg ringte, men jeg hadde også en gammel hotmail adresse hun hadde gitt meg, så jeg sendte henne en e-post og forklarte saken.

I morges var jeg på Vollane i Horten og tok meg et iskaldt bad med min isbadende venn, Tannlegen John Smith. Jeg fortalte ham at jeg skulle reise bort en stund og at han fikk ta seg av de lave plussgraden i badevannet, mens jeg tok meg av de høye. Han lurte på hvor jeg skulle og jeg svarte Singapore. Han spurte hva jeg skulle gjøre der. Jeg fortalte at jeg skulle oppsøke en fransk dame jeg en gang kjente. John Smith visste for mye om mine damehistorier til å finne noe merkelig ved det.

Her jeg sitter på flyplassen i Istanbul, under halvveis til målet, kan jeg ikke la vær å tenke på at det er veldig mye jeg ikke har undersøkt. Saken er fortsatt like uforståelig som da Jørgen ringte. Og om jeg finner ungene, hva gjør jeg med dem? Man kan ikke bare ta med seg en hel barneflokk hjem til Norge. Kjenner jeg Singapores passkontrollører rett vil de ha en og annen innvending mot det.

Stemmen fra fortiden

Sist jeg opprettet en blogg for å få hjelp med en sak endte det med avsagde bein (ikke mine), tapt kjærlighet, ødelagte liv og at jeg ble bakbundet og kjørt halve Norden rundt i bagasjerommet på en bil. Så hvorfor skulle jeg finne på å gjøre det igjen?

Vel, det skyldes vennskap denne gangen. Eller noe som var vennskap. En gang kjente jeg en gutt som het Jørgen Brekke (ikke å forveklse med tannlegen Jørgen Brekke som figurerte i min forrige sak).

Denne Jørgen Brekke var en gutt på 10 år, kortvokst med spinkle bein og noen blå øyne som fortalte at han alltid lengtet etter noe. Ellers skrubbsår på beina og alltid med en fotball under armen. Krølltopp.

Jeg var på hans alder, da han flyttet inn i nabohuset hvor han bodde i to år. I to år var vi uadskillelige. Så ble han borte for å vokse opp et annet sted enn meg. Vi misstet kontakten. Vi ble voksne uten å tenke stort mer på hverandre, et sted underveis stiftet han familie, prøve å skape seg et yrke. Jeg så ham igjen på internett for noen år siden. Da var han redaktør for I barnas tempo. Et nettsted om å reise med barn. Jeg syntes det sto til Jørgen. Han var den fødte nomade.

Jeg fulgte nettstedet hans med et halvt øye noen år, og lurte noen ganger på om jeg skulle ta kontakt. Men det ble med tanken. Så for en uke siden ringte han meg.

Jeg sto og bannet foran en lite samarbeidsvillig esspressomaskin min søster i vanvare hadde gitt meg til jul - antagelig bare for å få meg til å drikke mindre whiskey - da telefonen ringte.

"Dette er Jørgen," sa en litt rusten stemme fra et eller annet sted i verden. Tankene mine gikk straks til tannlegen bak bloggen Slaraffenland. Men jeg svarte likevel.

"Jørgen hvem?"

"Jørgen Brekke. Det er ingen grunn til at du skal huske meg, men vi var barndommsvenner i Horten en gang i en fjern fortid."

En kort stund ble jeg bare stående og se på esspressomaskinen som surklet som en tuberkuløs og døende gammel mann.

"Hallo, er du der?" hørte jeg stemmen fra fortiden spøre?

"Jo," sa jeg og begynte å lete med blikket etter wiskeyflaska fra i går kveld. Sto den ikke et sted på kjøkkenbenken? Var det ikke en lite skvett igjen i den?

"Du syntes vel at det er merkelig at jeg ringer deg, men jeg ringer deg simpelhen fordi du er privatdetektiv. Jeg har slått deg opp på Facebook. Og ja, det er et yrke som passer for deg. Saken er den at jeg er i alvorlig trøbbel. Jeg er i Singapore med ungene. De er etterlatt på et hotellrom på Hotell Garden.”

”Og?” sa jeg og strakte meg etter whiskeyflaska som sto oppå overskapet over kjøkkenvasken. Hvorfor hadde jeg satt den der?

”Jeg vil at du skal dra og hent dem. Jeg kommer ikke tilbake til det hotellet. Jeg betaler alle kostnader når jeg bare kommer meg ut av den knipa jeg er i sa han. Vær så snill og hjelp meg med dette for gamle dager skyld,” avsluttet han nesten patetisk, som en mann som hadde brent alle broer og forsøkte å kravle tilbake på de utsvidde restene.

”Hvorfor ringer du meg?” prøvde jeg å få sagt. Men det var for sent. Han hadde lagt på. Jeg satte whiskeyflaska til munnen og så ut av vinduet. Solen hadde gull i munnen denne morgenen, selv hadde jeg en jævlig dårlig smak på tunga som en single malt ikke kunne vaske bort.

Selv om samtalen jeg nettopp hadde hatt virket fullstendig absurd, tvilte jeg ikke et sekund på at den var autentisk. Det var min gamle barndomsvenn jeg hadde snakket med. Han var i trøbbel, og han hadde stukket av fra ungene sine i Singapore. Han burde ringt politiet. Ja, jeg burde også ringt politiet.

I stedet satte jeg meg ned og googlet Hotell Garden i Singapore. Så sjekket jeg flyprisene, før jeg startet denne bloggen.