Mellomstasjon

Nå sitter jeg på Ataturk flyplassen i Istanbul. Som store flyplasser flest er den et merkelig ingenmannsland, en steril kopi av verden utenfor, et sted der ingen egentlig vil være og alle er på gjennomreise. Det mest menneskelige med et sånt sted er at flyene fremdeles blir forsinket i ny og ne. Men de store, hvite hallene gir på et underlig vis rom for tankene. Jeg sitter på en litt, pussig tyskinspirert bar der bordene flyter litt utover i transitthalen. Her har jeg investert i en Whiskey som er såpass god at jeg tror du skal lett lenge etter tilsvarende inne i Istanbul. Foran meg har jeg slått opp min gode følgesvenn MacBook. Jeg har seks timer til Singapore flyet skal ta av. Nok tid til en liten oppsummering av hva som har skjedd siden sist.

Det var egentlig aldri noen tvil om at det mest fornuftige å gjøre var å ringe politiet i Norge og la dem ta saken opp med myndigheten i Singapore. Ikke spør meg hvorfor jeg ikke gjorde det.

Det jeg gjorde var litt reseach på min gode barndomsvenn. Et raskt søk i katalogen bekreftet at nummeret han ringte fra var hans eget. Noe lengre tid tok det å finne ut at han var enkemann, og at barna denne saken dreier seg om er tre gutter et sted mellom 6 og 14 år. At eldstemann var såpass gamle gjorde situasjonen litt enklere. Samtidig økte det sjansen betydelig for at de selv hadde tatt affære og kontaktet myndigheten i Singapore, eller i det minste hadde søkt hjelp på hotellet.

Men det var noe med samtalen jeg hadde hatt med Jørgen som sa meg at ungene ikke kom til å melde fra eller orden opp selv. Det var noe underforstått her, noe han ikke fortalte.

En telefon til Garden hotell styrket denne mistanken. Jørgen Brekke hadde et rom på hotellet, og verken han eller hans familie hadde sjekket ut i følge resepsjonisten. Da jeg bad om å bli satt over til rommet var det imidlertid ingen som svarte.

En av dere lesere satte meg på tanken om å ringe en fransk venninne, en viss Sophie Sauvage, jeg en gang ble kjent med på strandbarene i Puerto Escondido i Mexico. Vi drakk sammen en uke og snakket om alt mellom himmel og jord, som reisende flest. Og som to reisende som møtes flyktig utvekslet vi telefonnumre og lovte å stikke innom hverandre om vi noen gang skulle havne i samme krok av verden. Sophies vanlige krok var Singapore hvor hun jobbet som kunstner.

Sofie svarte ikke på telefonen da jeg ringte, men jeg hadde også en gammel hotmail adresse hun hadde gitt meg, så jeg sendte henne en e-post og forklarte saken.

I morges var jeg på Vollane i Horten og tok meg et iskaldt bad med min isbadende venn, Tannlegen John Smith. Jeg fortalte ham at jeg skulle reise bort en stund og at han fikk ta seg av de lave plussgraden i badevannet, mens jeg tok meg av de høye. Han lurte på hvor jeg skulle og jeg svarte Singapore. Han spurte hva jeg skulle gjøre der. Jeg fortalte at jeg skulle oppsøke en fransk dame jeg en gang kjente. John Smith visste for mye om mine damehistorier til å finne noe merkelig ved det.

Her jeg sitter på flyplassen i Istanbul, under halvveis til målet, kan jeg ikke la vær å tenke på at det er veldig mye jeg ikke har undersøkt. Saken er fortsatt like uforståelig som da Jørgen ringte. Og om jeg finner ungene, hva gjør jeg med dem? Man kan ikke bare ta med seg en hel barneflokk hjem til Norge. Kjenner jeg Singapores passkontrollører rett vil de ha en og annen innvending mot det.