Mobilinnlegg fra ukjent sted

Mobiltelefonen min lå øverst på en stabel paller i hjørnet av det mørke rommet hvor jeg har tilbrakt 3 dager i ensomhet. Vet ikke om de lot den ligge der med vilje, slik at jeg skulle finne den. Det er fremdeles liv i batteriet. Jeg har ringt min venn i Singapore politiet. Så har jeg skrevet dette korte blogginnlegget. Nå lar jeg mobilen stå på slik at politiet kan peile meg. Mer om hva som har skjedd, og hvor jeg har vært de siste dagene kommer forhåpentligvis senere når jeg sitter trygt bak min trofaste MacBook igjen.

En forvirrende lapp og en mann med for trang dress

Jeg har gått rundt i halvsøvne siden jeg kom til Singapore. Tre barns liv kan avhenge av hva jeg gjør, likevel har jeg ikke gjort jobben min. Heldigvis har jeg dere lesere som kan stramme meg opp.

Etter en god søvn på hotellrommet, leste jeg gjennom kommentarene dere har sendt meg på bloggen, på epost og på facebook. En ting sto helt klart. Jeg hadde ikke gjort en god nok jobb med å undersøke rom 407.

Jeg gikk tilbake til rommet med en underlig følelse av at noe kom til å dukke opp. Denne følelsen ble svakere og svakere etter som jeg gikk gjennom skap og skuffer både på badet og i soverommet. Heller ikke sengetøyet skjulte noe en detektiv kunne bruke. Noen hadde gjort en uvanlig god jobb med rengjøringen.

Jeg la meg til og med på magen på gulvet og saumfarte under sengene. Heller ikke der lå det noen gjenglemte vesker, sko eller andre spor. Jeg ble liggende slik på magen en stund og tenke gjennom hele situasjonen. Det slo meg at ingen bare kunne forsvinne så sporløst. Det var som regel alltid noe.

Da så jeg den. Bakom et av sengebena lå det en sammenkrøllet lapp. Jeg strakte meg ut, plukket den opp og rettet den ut. Så rullet jeg meg over på ryggen og leste.

Dette var alt som sto på lappen: une idée! 8 things – 8 choses.

Håndskriften virket feminin. Innholdet virket forvirrende, skrevet på en blanding av engelsk og fransk. Egentlig sa den meg ingen ting. Jeg tok likevel var på lappen. Kanskje kunne den være et spor.

Etterpå gikk jeg til hotellbaren og drakk en langsom single malt av beste merke.

En hel dag senere sitter jeg her ennå, jeg føler at sanden i et usynlig timeglass er i ferd med å renne ut raskere enn innholdet i whiskyflaskene i baren foran meg. Ubehagelige bilder av barn i fangenskap har begynt å feste seg foran mitt indre øye.

Noe annet som plager meg er blikket til en kinesisk utseende mann i alt for trang sort dress, som sitter i den andre enden av baren. Jeg tror jeg skal be bartenderen om å ta vare på Macbook for meg mens jeg går over og tar en prat med ham.

Først må jeg publisere dette.

Alle synspunkter på lappen mottas med takk.

Utskrevet fra sykehuset

Sykehuset viste seg å være Singapore General Hospital. Følgende ble forklart på den første legevisitten etter at jeg våknet.

Fallet fra tredje etasje (her var legen åpenbart feilinformert om hvor jeg faktisk hadde befunnet meg da jeg datt) hadde endt på ryggen i fruktbufeen. Bordet jeg landet på hadde gitt etter og brukket på midten slik at frukt ble kastet i begge retninger av restauranten. En vietnamesisk foretningsreisende (var det tørket mango han solgte?) hadde faktisk blitt innbrakt til sykehuset sammen med meg, etter å ha blitt truffet i hodet av en kokkosnøtt. Han ble imidlertid utskrevet etter en time med noen sting over øyet.

At jeg landet på et bord hadde vært et lykketreff da det tok av for fallet. Som en følge var jeg kun svært mørbanket, og ingen alvorligere skader var avdekket verken i hodet eller andre steder på kroppen. Nakkekragen ble likevel på i noen dager som en sikkerhetsforanstaltning, og jeg måtte ligge inne til observasjon.

Jeg har altså hatt godt med tid til å tenke for meg selv på et enerom som var like rent og sterilt som denne byens fortauer, men jeg har kommet fram til få svar. I går ble jeg oppsøkt på sykehuset av en kar med indisk utseende, elvissleik og krykker. Mannen var kledd i sivil, men den selvfølgelige minen han kom inn på mitt private sykerom på, røpte at han var politimann. Like selvfølgelig var ikke ganglaget. Han stavret seg fram mot senga der jeg lå, tydelig ustø på krykkene.

”Mitt navn er Shaudhry Patel. Jeg kommer fra Singapore politiet. Dette er bare et rent rutinebesøk,” åpnet han med å si, som om han ønsket å unnskylde at han i det hele tatt hadde dukket opp.

”Vi fikk en telefon fra hotellet om at du hadde falt. Ikke at de hadde misstanke om at noe ulovlig hadde skjedd, men det er standard rutine å melde fra om slike hendelser.” Det siste sa han som om det var svært vanlig at folk falt rett ned i singaporehotellenes fruktbufeer fra store høyder.

”Og når noen melder fra om slike hendelser er det standard rutine at dere følger dem opp?” sa jeg og forsøkte å klø meg bak nakkekragen.

”Naturligvis,” svarte politimannen tilsynelatende uten å legge merke til mitt noe undrende blikk.

Han lente seg på krykkene over senga og fortsatte fortrolig: ”Vi tar alle forespørsler på alvor.”

Så ble han stående og tenke over dette, som om det var et filosofisk postulat.

”Vel, du får gjøre jobben din.”

”Hva mener du?”

”Spør meg hvorfor jeg falt?”

”Ja, nettopp,” sa politimannen og satte seg ned på en stol ved sengen min. Han dro en trenet hånd gjennom elvissveisen og gjorde den mer struttende. ”hvorfor falt du?”

Jeg skal ikke si at jeg tenkte lenge gjennom svaret. Jeg hadde alt bestemt meg.

”Jeg følte meg plutselig så svimmel… Jet lag kanskje.”

”Nettopp, det er hva jeg tenkte.” Han fant fram en notisbok og skrev noen kråketær på den. ”Plutselig svimmel,” mumlet han mens han skrev. Så satte han blikket i meg. Og nå ble det helt tydelig at han faktisk var en politimann. Jeg vet ikke om jeg likte det.

”Si meg, mister Gud,” sa han. ”Er det en stum e.”

”Ikke akkurat det, nei.”

”Nei, nettopp, Gude altså.”

Jeg nikket.

”Si meg mister Gude, hva gjør du i Singapore.”

”Jeg har hørt dyrehagen her er verdens beste.” svarte jeg.

”Så du er glad i dyr?”

”Særlig gorillaer,” sa jeg.

”Vel mister Gude,” sa han. ”Jeg er ikke helt uinteressert i Gorillaer selv. Om du skulle oppdage noen interessante eksemplarer, som av en eller annen grunn skulle være ukjent for byens dyrevoktere, må du bare slå på tråden.”

Han ga meg et visittkort og reiste seg. Jeg nikket og så på at han humpet mot utgangsdøren.

”Hva har skjedd med foten din,” halvveis ropte jeg etter ham.

”Jeg har vært på nattsafari, mister Gude,” sa han og snudde seg raskt mot meg. ”Kom litt for tett på gorillaene.” Han smilte og humpet ut av rommet.

Jeg la kortet i kofferten og følte meg slett ikke sikker på at dette var vårt siste møte.

I går fikk jeg slippe ut av kragen og senga. Jeg ble tildelt et par krykker for en forstuet ankel. Jeg følte meg nesten, men bare nesten som en sjelevenn med den indiske elviskopien i Singapore politiet.

Så ble jeg utskrevet.

Det var en annen resepsjonist på hotellet da jeg ankom. En ung kvinne med en svært profesjonell mine. Hun hadde tydeligvis hørt alt om rabalderet noen dager før, for da jeg presenterte meg, satte hun i gang med en lang utredning om hvordan hotellet arbeidet med en plan for å heve høyden på balustradene ut mot restauranten.

Jeg rakk akkurat å be om nøkkelen til rommet mitt, før jeg kom på at jeg fremdeles hadde den selv i innelommen på jakken. Der lå den sammen med nøkkelen til familien Brekkes rom. Den unge resepsjonisten satte likevel i gang med å aktivere et nytt nøkkelkort til meg.

”Si meg,” sa jeg henslengt, mens hun holdt på med dette tilsynelatende viktige arbeidet. ”Var det noen som la merke til noe uvanlig den formiddagen jeg falt i fruktbufeen?”

Ikke vet jeg hvordan spørsmålstegn skrives på kinesisk, men omtrent sånn så ansiktet hennes ut, som om jeg hadde spurt om noe fullstendig absurd.

”Hva mener du mister Goody?” (Der var den varianten av navnet mitt igjen). Stemmen hennes ble noen hakk mer skingrende enn jeg strengt tatt likte. Det virket likevel klart at det dreide seg om en naturlig skingring, og at den unge damen ikke kunne forestille seg noe annet enn at jeg hadde falt i fruktbufeen på det som ellers var en helt normal dag på hotellet. Om noen av de ansatte på hotellet hadde lagt merke til noe, som at en to meter høy gigant med bart hadde sneket seg inn på et av hotellets rom, så hadde de ikke delt denne informasjonen med den ivrige, nyansatte resepsjonisten. Videre undersøkelser fikk vente.

Jeg tok imot min nye nøkkel. Så hadde jeg to. Deretter gikk jeg opp til mitt egent rom, hang fra meg den alt for varme jakken og skiftet til en silkeskjorte jeg hadde kjøpt sist jeg var i Asia. Det må ha vært minst femten år siden.

Denne gangen tok jeg trappene opp til fjerde nivå. Ville teste krykkene i litt ulent terreng. Der gikk jeg bort til døren til 407. Jeg tittet ned i restauranten. Det var langt ned. Jeg merket meg at fruktbufeen var flyttet. Om jeg falt på nytt, så falt jeg rett i et akvarium med hummer.

Forsiktig låste jeg meg inn. Der inne fant jeg raskt bryteren til rommet og kunne hurtig konstatere at det var tomt denne gangen. Jeg gikk inn på badet som nå var lukket. Det var ikke en dråpe blod å se.

En kort stund ble jeg stående og tenke på om det var hotellets rengjørere som foretningsmessig og rolig hadde vasket badet, eller om det var kjempen med barten som hadde tørket opp etter seg. Jeg kom til at det måtte være det siste. Det virket ikke som om verken politiet eller hotellpersonalet hadde et særlig klart bilde av hva som faktisk skjedde da jeg ble overfalt, og rommet sto jo fremdeles i familien Brekkes navn, som om de bare var å svidde av noen Singaporedollar på Sentosa Island.

Altså var jeg like langt. Jeg humpet på krykkene tilbake til mitt egent værelse, la meg på sengen og følte meg uendelig trøtt. I mangel av single malt fisket jeg fram en god gammel Johny Walker fra minibaren ved siden av meg. Etter den, tydde jeg til mindre smakfull spirituosa av ulik farge, helt til smertene i kroppen ble borte, og jeg sovnet. Ser man bort fra da jeg lå i koma den første tiden etter fallet, sov jeg godt for første gang siden jeg ankom Asia. Jeg våknet mer opplagt enn på lenge. Jeg hadde ikke utrettet noe som helst siden jeg kom hit. Men det forhindret meg ikke fra å føle en viss optimisme og skrivekløe.

Garden Hotel

Jeg ankom Singapore etter en natt der jeg vekslet mellom to mareritt. Et i våken tilstand og et i halvsøvne.

Det våkene mareritet besto av like mengder middelmådig whisky, dårlig film, og mangel på beinplass.

Mareritet som vendte tilbake hver gang jeg duppet av handlet om tre barn alene på et hotellrom i en fremmed by. I drømmene mine var de låst inne på dette rommet. De hamret på dører og vinduer for å komme ut. En gang fikk de opp et vindu og hoppet mot gata. Drømmen ga meg aldri noe svar på om det var langt ned.

Taxisjåføren var av det pratsomme slaget. Etnisk kineser. Heldigvis var han fornøyd med en ordning som gikk ut på at han pratet og jeg bare mumlet enstavelsesord til svar mens jeg med et halvt øye betraktet formiddagstrafikken i Singapores gater og palmene vi suste forbi langs veien.

Garden Hotel var et middelklassehotell med en ærverdig og noe nedslitt eleganse som så ut til å stamme fra en gang etter krigen. Gulv-til-gulv-teppet virket som om det hadde ligget der omtrent siden James Bond utførte sitt første rettmessige drap i dronningens tjeneste og den palmedekorerte restauranten i hotellets patio var av en sånn type du godt kunne kjørt en Aston Martin rett gjennom uten at de uniformerte kelnerne hadde leet på et øye eller mistet et eneste froskelår i gulvet.

En høflig og svært høy kineser tok i mot meg. Han hadde en britisk aksent, og om den ikke var helt prikkfri, hadde den i det minste færre prikker enn min egen. Det eneste han slet med å uttale var navnet mitt.

”Rommet ditt ligger i tredje etasje, mister Goody,” forklarte han.

Jeg takket uten å rette på ham. Så spurte jeg, så troskyldig som jeg kunne, om familien Brekke fremdeles befant seg på hotellet.

”Er de venner av deg, mister Goody?” ville han vite.

Av en eller annen grunn fikk dette spørsmålet meg til å nøle. Jeg ble stående og kjenne på en svimmelhet og en gryende jett lag som kunne vokse seg stor i løpet av dagen.

”Ja, jeg skulle treffe dem her.” svarte jeg etter en litt for lang pause.

”Vanligvis gir vi ikke ut den typen informasjon om ikke gjestene våre har gitt klarsignal på forhånd, mister Goody.” sa den høye resepsjonisten.

Han begynte å slå noe opp på datamaskinen og alt i kroppsspråket hans fortalte at han gjorde seg klar til å avvise meg bestemt, men svært høflig. Regeltro og smilende slik vanen var i denne byen.

Men etter å ha gjort ferdig søket på datamaskinen forandret smilet hans seg til et som var mer åpent og imøtekommende.

”Jo familien Brekke ønsker deg velkommen til hotellet. De ligger på rom 407 og har booket og betalt ut uken. Men,” og her ble den høye resepsjonisten fortrolig, gikk kanskje en smule lenger en reglene tillot, lente seg fram mot meg og sa: ”Jeg har ikke sett dem hele den uka som har gått heller, ikke en gang den minste gutten som pleide å løpe rundt i resepsjonen her og lage leven de første dagene de var her.”

Så reiste han seg opp, rynket noen mørke, smale øyenbryn og avsluttet med at det visstnok lå en pakke og ventet på meg.

Han gjorde noen klikk med musa og forsvant inn på kontoravdelingen bak resepsjonen. Straks etter kom han tilbake med en tykk A-4 konvolutt. Jeg tok imot pakken og klarte så vidt å tøyle nysgjerrigheten min til jeg hadde fullført min egen innsjekking.

I heisen på veien opp til tredje etasje åpnet jeg pakken.

Inni den lå det tre norske pass. Jeg bladde gjennom dem. De tilhørte barna til Jørgen. Under passene lå et nøkkelkort maken til det jeg selv nettopp hadde fått i resepsjonen.

Det sto ikke noe romnummer på det, men det ville overraske meg om det ikke passet til rom 407. Jeg la passene på innelomma i den alt for varme jakken min, passerte tredje etasje og fortsatte til fjerde.

Fra heisen kom jeg ut på en lang svalgang som førte rundt hele hotellets patio. Under meg lå restauranten delvis dekket av palmeblader. Et orange og brunt teppe dekket gulvet på balkongen som ledet til rommene som lå ut mot restauranten. Rom 407 var det tredje fra heisen. Jeg stanset utenfor døra og pustet tungt. En tåke som besto av like deler søvnløshet, tidsforskjell, dårlig blodomløp og gammel promille begynte å klare inne i hodet på meg. Og i det jeg banket på døra vek den plassen for en mer konesentrert spenning.

Alt jeg hørte var lett, feriepreget konversasjon og kelnernes klirring med glassene i restauranten under. Inne på rommet var det helt stille. Jeg lot det gå nesten et minutt før jeg bestemte meg for å bruke nøkkelkortet. Forsiktig åpnet jeg døra og listet meg inn. Det var mørkt i rommet. Jeg famlet rundt etter en bryter. Den første jeg fant tente lyset på badet, som lå til venstre rett innefor inngangsdøren. Det sto åpent inn ditt og jeg kunne se inn til et hvitt flisgulv, som var farget av store, røde flekker. De kunne neppe være noe annet enn blod, var jeg redd.

Mer våken enn på mage dager, så jeg meg rundt etter en lysbryter til. I lyseskinnet fra badet oppdaget jeg den på veggen til høyre, der det smale inngangspartiet åpnet seg mot sengeavdelingen. Jeg strakte meg mot den og skulle akkurat til å tenne lyset, da en mørk skikkelse kom farende mot meg fra mørket der inne. Et hode traff meg i magen med voldsom kraft. Jeg ble dyttet bakover ut av rommet og kjente at korsryggen traff balustraden bak meg. Halvt i svime reiste jeg meg opp i full lengde. Foran meg sto en enorm mann. Han var minst to meter høy og nesten like bred over skuldrene. Han hadde en bart som omtrent dekket munnen hans, men jeg kunne ane at han ikke, som sine landsmenn flest, smilte.

En knyttneve traff meg under haka, og en tåke tykkere enn før la seg rundt meg på alle kanter. Og i den tåken kjente jeg at jeg fløy. Det eneste jeg husker etter det er et enormt stort brak og synet av frukt som fyker til alle kanter.

Jeg våknet i dag på et fremmed sykehus. Ved siden av meg sto reisekofferten som jeg hadde levert til hotellets portier før jeg gikk opp, og på nattbordet sto det en blomsterhilsen fra hotellet.

Jeg ble liggende og stirre på disse blomstene i nesten en halv time ute å komme på hvilket slag de var. Sakte begynte jeg å merke smertene som bredde seg fra ryggen og nedover i begge bena. Jeg satt, bygget opp bak ryggen med puter, og hadde en krage rundt nakken. Også i bakhodet begynte en varm smerte å gjøre seg gjeldene. Forsiktig slapp jeg en hånd ned mot kofferten ved siden av meg, fikk lirket den åpen og trukket ut min godeste MacBook. Jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å begynne å skrive til dere som for øyeblikket er min eneste link til verden utenfor.

Nå må jeg imidlertid gi meg. En lege og en sykepleier er på vei inn i rommet. Jeg hadde likt det bedre om de smilte. Jeg har blitt kalt en ensom ulv men det er sjelden jeg føler meg så ensom som nå. Om jeg bare kunne fått kontakt med Sophie Sauvage.

Mellomstasjon

Nå sitter jeg på Ataturk flyplassen i Istanbul. Som store flyplasser flest er den et merkelig ingenmannsland, en steril kopi av verden utenfor, et sted der ingen egentlig vil være og alle er på gjennomreise. Det mest menneskelige med et sånt sted er at flyene fremdeles blir forsinket i ny og ne. Men de store, hvite hallene gir på et underlig vis rom for tankene. Jeg sitter på en litt, pussig tyskinspirert bar der bordene flyter litt utover i transitthalen. Her har jeg investert i en Whiskey som er såpass god at jeg tror du skal lett lenge etter tilsvarende inne i Istanbul. Foran meg har jeg slått opp min gode følgesvenn MacBook. Jeg har seks timer til Singapore flyet skal ta av. Nok tid til en liten oppsummering av hva som har skjedd siden sist.

Det var egentlig aldri noen tvil om at det mest fornuftige å gjøre var å ringe politiet i Norge og la dem ta saken opp med myndigheten i Singapore. Ikke spør meg hvorfor jeg ikke gjorde det.

Det jeg gjorde var litt reseach på min gode barndomsvenn. Et raskt søk i katalogen bekreftet at nummeret han ringte fra var hans eget. Noe lengre tid tok det å finne ut at han var enkemann, og at barna denne saken dreier seg om er tre gutter et sted mellom 6 og 14 år. At eldstemann var såpass gamle gjorde situasjonen litt enklere. Samtidig økte det sjansen betydelig for at de selv hadde tatt affære og kontaktet myndigheten i Singapore, eller i det minste hadde søkt hjelp på hotellet.

Men det var noe med samtalen jeg hadde hatt med Jørgen som sa meg at ungene ikke kom til å melde fra eller orden opp selv. Det var noe underforstått her, noe han ikke fortalte.

En telefon til Garden hotell styrket denne mistanken. Jørgen Brekke hadde et rom på hotellet, og verken han eller hans familie hadde sjekket ut i følge resepsjonisten. Da jeg bad om å bli satt over til rommet var det imidlertid ingen som svarte.

En av dere lesere satte meg på tanken om å ringe en fransk venninne, en viss Sophie Sauvage, jeg en gang ble kjent med på strandbarene i Puerto Escondido i Mexico. Vi drakk sammen en uke og snakket om alt mellom himmel og jord, som reisende flest. Og som to reisende som møtes flyktig utvekslet vi telefonnumre og lovte å stikke innom hverandre om vi noen gang skulle havne i samme krok av verden. Sophies vanlige krok var Singapore hvor hun jobbet som kunstner.

Sofie svarte ikke på telefonen da jeg ringte, men jeg hadde også en gammel hotmail adresse hun hadde gitt meg, så jeg sendte henne en e-post og forklarte saken.

I morges var jeg på Vollane i Horten og tok meg et iskaldt bad med min isbadende venn, Tannlegen John Smith. Jeg fortalte ham at jeg skulle reise bort en stund og at han fikk ta seg av de lave plussgraden i badevannet, mens jeg tok meg av de høye. Han lurte på hvor jeg skulle og jeg svarte Singapore. Han spurte hva jeg skulle gjøre der. Jeg fortalte at jeg skulle oppsøke en fransk dame jeg en gang kjente. John Smith visste for mye om mine damehistorier til å finne noe merkelig ved det.

Her jeg sitter på flyplassen i Istanbul, under halvveis til målet, kan jeg ikke la vær å tenke på at det er veldig mye jeg ikke har undersøkt. Saken er fortsatt like uforståelig som da Jørgen ringte. Og om jeg finner ungene, hva gjør jeg med dem? Man kan ikke bare ta med seg en hel barneflokk hjem til Norge. Kjenner jeg Singapores passkontrollører rett vil de ha en og annen innvending mot det.

Stemmen fra fortiden

Sist jeg opprettet en blogg for å få hjelp med en sak endte det med avsagde bein (ikke mine), tapt kjærlighet, ødelagte liv og at jeg ble bakbundet og kjørt halve Norden rundt i bagasjerommet på en bil. Så hvorfor skulle jeg finne på å gjøre det igjen?

Vel, det skyldes vennskap denne gangen. Eller noe som var vennskap. En gang kjente jeg en gutt som het Jørgen Brekke (ikke å forveklse med tannlegen Jørgen Brekke som figurerte i min forrige sak).

Denne Jørgen Brekke var en gutt på 10 år, kortvokst med spinkle bein og noen blå øyne som fortalte at han alltid lengtet etter noe. Ellers skrubbsår på beina og alltid med en fotball under armen. Krølltopp.

Jeg var på hans alder, da han flyttet inn i nabohuset hvor han bodde i to år. I to år var vi uadskillelige. Så ble han borte for å vokse opp et annet sted enn meg. Vi misstet kontakten. Vi ble voksne uten å tenke stort mer på hverandre, et sted underveis stiftet han familie, prøve å skape seg et yrke. Jeg så ham igjen på internett for noen år siden. Da var han redaktør for I barnas tempo. Et nettsted om å reise med barn. Jeg syntes det sto til Jørgen. Han var den fødte nomade.

Jeg fulgte nettstedet hans med et halvt øye noen år, og lurte noen ganger på om jeg skulle ta kontakt. Men det ble med tanken. Så for en uke siden ringte han meg.

Jeg sto og bannet foran en lite samarbeidsvillig esspressomaskin min søster i vanvare hadde gitt meg til jul - antagelig bare for å få meg til å drikke mindre whiskey - da telefonen ringte.

"Dette er Jørgen," sa en litt rusten stemme fra et eller annet sted i verden. Tankene mine gikk straks til tannlegen bak bloggen Slaraffenland. Men jeg svarte likevel.

"Jørgen hvem?"

"Jørgen Brekke. Det er ingen grunn til at du skal huske meg, men vi var barndommsvenner i Horten en gang i en fjern fortid."

En kort stund ble jeg bare stående og se på esspressomaskinen som surklet som en tuberkuløs og døende gammel mann.

"Hallo, er du der?" hørte jeg stemmen fra fortiden spøre?

"Jo," sa jeg og begynte å lete med blikket etter wiskeyflaska fra i går kveld. Sto den ikke et sted på kjøkkenbenken? Var det ikke en lite skvett igjen i den?

"Du syntes vel at det er merkelig at jeg ringer deg, men jeg ringer deg simpelhen fordi du er privatdetektiv. Jeg har slått deg opp på Facebook. Og ja, det er et yrke som passer for deg. Saken er den at jeg er i alvorlig trøbbel. Jeg er i Singapore med ungene. De er etterlatt på et hotellrom på Hotell Garden.”

”Og?” sa jeg og strakte meg etter whiskeyflaska som sto oppå overskapet over kjøkkenvasken. Hvorfor hadde jeg satt den der?

”Jeg vil at du skal dra og hent dem. Jeg kommer ikke tilbake til det hotellet. Jeg betaler alle kostnader når jeg bare kommer meg ut av den knipa jeg er i sa han. Vær så snill og hjelp meg med dette for gamle dager skyld,” avsluttet han nesten patetisk, som en mann som hadde brent alle broer og forsøkte å kravle tilbake på de utsvidde restene.

”Hvorfor ringer du meg?” prøvde jeg å få sagt. Men det var for sent. Han hadde lagt på. Jeg satte whiskeyflaska til munnen og så ut av vinduet. Solen hadde gull i munnen denne morgenen, selv hadde jeg en jævlig dårlig smak på tunga som en single malt ikke kunne vaske bort.

Selv om samtalen jeg nettopp hadde hatt virket fullstendig absurd, tvilte jeg ikke et sekund på at den var autentisk. Det var min gamle barndomsvenn jeg hadde snakket med. Han var i trøbbel, og han hadde stukket av fra ungene sine i Singapore. Han burde ringt politiet. Ja, jeg burde også ringt politiet.

I stedet satte jeg meg ned og googlet Hotell Garden i Singapore. Så sjekket jeg flyprisene, før jeg startet denne bloggen.