Oppdrag utført?

Jeg tror jeg måpte og den førsteklasses whiskyen surnet i magen.

”Hva var det for," spurte jeg.

”Forstår du ikke det?” svarte Sophie med kattemyk fransk aksent.

”Nei, faktisk ikke. Jeg mener vi skiltes som venner sist, gode venner”

”Alt for gode, spør du meg. Ærlig talt hva slags mann sender en mail til en kvinne han knapt kjenner i en annen del av verden og oppgi oppholdsstedet til tre hjelpeløse barn?”

”Er det dette saken dreier seg om? Du er fornærmet fordi jeg har oppført meg uforsiktig? Vel, saken krevde raske avgjørelser. Beklager at de jeg tok ikke falt helt i smak. Og hva med deg? Jeg har forstått så mye som at du har ungene hos deg, men likevel har du latt være å høre fra deg i flere uker.”

”Vel, jeg tenkte det fikk være til pass for deg.” Sofie begynte å spakne en smule. Kanskje var det hundeblikket mitt som gjorde utslaget her. ”Dessuten, hvorfor har du ikke tatt kontakt med meg før? Jeg er ikke så vaskelig å finne.”

”Jeg har faktisk hatt det travelt. Har ligget på sykehuset med halvveis brukket rygg, og har vært innsperret på et havnelager i dagevis, slike ting. Det var forøvrig ingenting som tydetpå at ungen var hos deg, før jeg fant bloggen din. Du svarte meg aldri på e-posten jeg sente.”

Nå så Sophie på meg med det som kunne være et snev av dårlig samvittighet.

”Hvordan brekker man ryggen halvveis,” sa hun til slutt og smilte.

Jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake, noe som medførte at hun la hendene rundt nakken min og kysset meg på begge kinn, slik man gjør der hun kommer fra.

”Bli med inn og treff ungene,” sa hun.

Ungene viste seg å være i godt behold. Naturligvis var de redde og engstelige etter å ha mistet faren sin, men Sophie hadde tatt godt vare på dem og de hadde ikke lidd nød.

Jeg ble hos Sophie hele dagen og vi snakket frem og tilbake om hva vi skulle gjøre. Ungene hadde liten lyst til å forlate Singapore. De var sikker på at faren deres fortsatt var i byen. Men jeg greide til slutt å overbevise dem om at faren deres like godt kunne være et annet sted, og at de var mye tryggere i Norge enn de var her. Først etter å ha ringt til besteforeldrene som bodde i Trondheim ble de overbevist om at det beste var å komme seg hjem. Besteforeldrene, Jørgen Brekkes foreldre, bodde i Trondheim og hadde til da ikke ant noe som helst om sønnens forsvinning, han brukte ikke å ta kontakt så ofte når han var ute og reiste. Deres sjokkartede reaksjon gjorde susen som overtalingsteknikk på unger med hjemlengsel.

Jeg overnattet i en hengekøye på Sophies veranda. Hun kom ut i en gjennomsiktig nattkjole og serverte meg fiskesuppe til kveldsmat. Den natten kunne jeg for første gang i tropene sovne til palmesus.

Vi fikk plass på et fly dagen etter. Sophie bestemte seg for å bli med på turen, og jeg merket at jeg ble mer glad for det enn jeg strengt tatt hadde forventet. Jeg hadde ungens pass og deres oppholdstillatelse var fortsatt gyldig. Vi forventet derfor ikke store problemer på flyplassen. Med ungene gikk det også greit. Da var det verre for meg.

Vi hadde ikke en gang kommet til passkontrollen før vi møtte min venn, Shaudhry Patel, fra Singapore politiet. Han kom ikke for å ønske oss god tur hjemmover. Han kom for å arrestere meg for mordet på den norske foretiningsmannen Odd Hammerfest.

Til gjengjeld hadde han ordnet det slik at Sophie ikke fikk problemer med å ta med seg tre barn hun ikke har foreldreansvar for gjennom passkontrollen.

I politibilen på vei tilbake til byen kunne jeg gjøre følgende oppsummering: Jeg hadde gjort jobben jeg kom for å gjøre. Jeg hadde fått ungen hjem fra Singapore. Ting var likevel ikke gått helt etter planen.

På politistasjonen ble jeg fratatt MacBook og telefon og alt som holdt meg i kontakt med omverden og puttet inn i en svært trang, men overraskende ren celle. Der skulle jeg tilbringe flere dager i ensom kontemplasjon.

Changi Golf Club

Mange har sikker lurt på hvor det ble av meg. Av grunner som vil komme tydelig fram etter hvert, har jeg ikke fått skrevet mye på bloggen min de siste ukene. Det betyr ikke at saken har stått helt stille. Tvert imot.

Jeg kommer til å sette dere grundig inn i saken i uka som kommer. Antagelig må dere finne dere i at det kommer til å ta litt tid å få alt ned på skjermen. Merk dere også at saken langt fra er oppklart, den har snarere tatt en ny vending, og Jørgen Brekke er fortsatt som sunket i jorda.

Hjelp fra dere er derfor mer nødvendig enn noen gang.

Jeg er tilbake i Horten etter det som har vært en Singaporetur med en twist av sitron. La meg gå tilbake der vi slapp sist.

Alt pekte i retning av Sophie Sauvage hadde tatt seg av ungene. Det sto jo nærmest svart på hvitt på bloggen hennes, som dere lesere hjalp meg med å finne. En blogg som virket nystartet og så ut som en blogg som kanskje aldri kommer skikkelig i gang.

Hvorfor Sophie ikke hadde kontaktet meg og gitt et lite hint om at hun faktisk hadde barna jeg hadde brukt noen uker og den beste delen av min helse på å finne var jeg mer usikker på.

For å få svar på dette var det ikke annet å gjøre enn å dra ut der hun bodde, i alle fall i følge profilen på blogger.

Changi Golf Club er en av mange etterlevninger etter kolonitida, og ble stiftet av det britiske flyforsvaret i 1946. Stedet har en utpreget engelsk snobbeatmosfære, og det eneste som gjorde det interessant i mine øyen var at det så ut som et sted hvor du kunne få deg en skikkelig whisky.

Etter å ha ankommet i taxi, gikk jeg inn og satte meg i en bar i klubbhuset. Mine antagelser var rett når det gjaldt whiskyen, hele trette sorter single malt å velge mellom her. Jeg satte meg til å nippe til den fineste av dem mens jeg spekulerte på hvorfor Sophie Sauvage hadde oppgitt dette stedet som oppholdssted på bloggen sin. Disse restene etter engels kolonialisme kunne ikke være særlig inspirerende for en kunstner, slik jeg så det.

Jeg begynte med bartenderen og fikk napp på første forsøk.

”Ah frøken Sauvage. Selvsagt vet jeg hvem det er og hvor hun bor. Talentfull kunstner. Vi har et av hennes verker her i baren.”

Han snudde seg og pekte på et knøttlite maleri, som var alt for rosa for min smak, men som utvilsomt røpte et særegen uttrykk og gjenkalte et minne om mexicanske solnedganger.

”Hun leier en av husene nede ved stranden. Får bo der billig. Hun er på en måte vår huskunstner.” Han smilte vennlig. ”Bare følg gangveien mot hull 13 og kryss over fairwayen så kommer du ditt.”

Jeg tok meg tid til nok en whisky. Så fulgte jeg hans instruksjoner.

Da jeg var kommet forbi hull 13 skrånet en grovklippet plen ned mot et tet bambuskratt og på den andre siden lå stranda med utsikt mot Malaysias fastland. Jeg fant en sti gjennom bambusen og kom fram til en rekke på fem, seks ikke alt for store, men moderne og komfortable strandboliger i bungalowstil.

Jeg bestemte meg for å ta dem i øyensyn fra strandkanten og ga meg til å spasere i sanda, men jeg kom ikke lenger enn til det andre før en dame slo opp de store skyvedørene i glass som vendte ut mot sjøen og kom ned trappen fra verandaen. Hun var kledde i et fargerikt klede som var tullet rundt hele den slanke kroppen som en slags kjole. Hun hadde sort hår som var satt opp med en spenne. Hun så ikke blid ut.

Jeg kjente henne straks igjen som Sophie Sauvage.

”Sophie godt å se deg,” sa jeg til henne i det hun kom nærme nok. Hun gjengjelte den vennlige tonen med å klappe til meg, med åpen hånd.

Velplassert, rett over kinnet.