Oppdrag utført?

Jeg tror jeg måpte og den førsteklasses whiskyen surnet i magen.

”Hva var det for," spurte jeg.

”Forstår du ikke det?” svarte Sophie med kattemyk fransk aksent.

”Nei, faktisk ikke. Jeg mener vi skiltes som venner sist, gode venner”

”Alt for gode, spør du meg. Ærlig talt hva slags mann sender en mail til en kvinne han knapt kjenner i en annen del av verden og oppgi oppholdsstedet til tre hjelpeløse barn?”

”Er det dette saken dreier seg om? Du er fornærmet fordi jeg har oppført meg uforsiktig? Vel, saken krevde raske avgjørelser. Beklager at de jeg tok ikke falt helt i smak. Og hva med deg? Jeg har forstått så mye som at du har ungene hos deg, men likevel har du latt være å høre fra deg i flere uker.”

”Vel, jeg tenkte det fikk være til pass for deg.” Sofie begynte å spakne en smule. Kanskje var det hundeblikket mitt som gjorde utslaget her. ”Dessuten, hvorfor har du ikke tatt kontakt med meg før? Jeg er ikke så vaskelig å finne.”

”Jeg har faktisk hatt det travelt. Har ligget på sykehuset med halvveis brukket rygg, og har vært innsperret på et havnelager i dagevis, slike ting. Det var forøvrig ingenting som tydetpå at ungen var hos deg, før jeg fant bloggen din. Du svarte meg aldri på e-posten jeg sente.”

Nå så Sophie på meg med det som kunne være et snev av dårlig samvittighet.

”Hvordan brekker man ryggen halvveis,” sa hun til slutt og smilte.

Jeg kunne ikke annet enn å smile tilbake, noe som medførte at hun la hendene rundt nakken min og kysset meg på begge kinn, slik man gjør der hun kommer fra.

”Bli med inn og treff ungene,” sa hun.

Ungene viste seg å være i godt behold. Naturligvis var de redde og engstelige etter å ha mistet faren sin, men Sophie hadde tatt godt vare på dem og de hadde ikke lidd nød.

Jeg ble hos Sophie hele dagen og vi snakket frem og tilbake om hva vi skulle gjøre. Ungene hadde liten lyst til å forlate Singapore. De var sikker på at faren deres fortsatt var i byen. Men jeg greide til slutt å overbevise dem om at faren deres like godt kunne være et annet sted, og at de var mye tryggere i Norge enn de var her. Først etter å ha ringt til besteforeldrene som bodde i Trondheim ble de overbevist om at det beste var å komme seg hjem. Besteforeldrene, Jørgen Brekkes foreldre, bodde i Trondheim og hadde til da ikke ant noe som helst om sønnens forsvinning, han brukte ikke å ta kontakt så ofte når han var ute og reiste. Deres sjokkartede reaksjon gjorde susen som overtalingsteknikk på unger med hjemlengsel.

Jeg overnattet i en hengekøye på Sophies veranda. Hun kom ut i en gjennomsiktig nattkjole og serverte meg fiskesuppe til kveldsmat. Den natten kunne jeg for første gang i tropene sovne til palmesus.

Vi fikk plass på et fly dagen etter. Sophie bestemte seg for å bli med på turen, og jeg merket at jeg ble mer glad for det enn jeg strengt tatt hadde forventet. Jeg hadde ungens pass og deres oppholdstillatelse var fortsatt gyldig. Vi forventet derfor ikke store problemer på flyplassen. Med ungene gikk det også greit. Da var det verre for meg.

Vi hadde ikke en gang kommet til passkontrollen før vi møtte min venn, Shaudhry Patel, fra Singapore politiet. Han kom ikke for å ønske oss god tur hjemmover. Han kom for å arrestere meg for mordet på den norske foretiningsmannen Odd Hammerfest.

Til gjengjeld hadde han ordnet det slik at Sophie ikke fikk problemer med å ta med seg tre barn hun ikke har foreldreansvar for gjennom passkontrollen.

I politibilen på vei tilbake til byen kunne jeg gjøre følgende oppsummering: Jeg hadde gjort jobben jeg kom for å gjøre. Jeg hadde fått ungen hjem fra Singapore. Ting var likevel ikke gått helt etter planen.

På politistasjonen ble jeg fratatt MacBook og telefon og alt som holdt meg i kontakt med omverden og puttet inn i en svært trang, men overraskende ren celle. Der skulle jeg tilbringe flere dager i ensom kontemplasjon.