Changi Golf Club

Mange har sikker lurt på hvor det ble av meg. Av grunner som vil komme tydelig fram etter hvert, har jeg ikke fått skrevet mye på bloggen min de siste ukene. Det betyr ikke at saken har stått helt stille. Tvert imot.

Jeg kommer til å sette dere grundig inn i saken i uka som kommer. Antagelig må dere finne dere i at det kommer til å ta litt tid å få alt ned på skjermen. Merk dere også at saken langt fra er oppklart, den har snarere tatt en ny vending, og Jørgen Brekke er fortsatt som sunket i jorda.

Hjelp fra dere er derfor mer nødvendig enn noen gang.

Jeg er tilbake i Horten etter det som har vært en Singaporetur med en twist av sitron. La meg gå tilbake der vi slapp sist.

Alt pekte i retning av Sophie Sauvage hadde tatt seg av ungene. Det sto jo nærmest svart på hvitt på bloggen hennes, som dere lesere hjalp meg med å finne. En blogg som virket nystartet og så ut som en blogg som kanskje aldri kommer skikkelig i gang.

Hvorfor Sophie ikke hadde kontaktet meg og gitt et lite hint om at hun faktisk hadde barna jeg hadde brukt noen uker og den beste delen av min helse på å finne var jeg mer usikker på.

For å få svar på dette var det ikke annet å gjøre enn å dra ut der hun bodde, i alle fall i følge profilen på blogger.

Changi Golf Club er en av mange etterlevninger etter kolonitida, og ble stiftet av det britiske flyforsvaret i 1946. Stedet har en utpreget engelsk snobbeatmosfære, og det eneste som gjorde det interessant i mine øyen var at det så ut som et sted hvor du kunne få deg en skikkelig whisky.

Etter å ha ankommet i taxi, gikk jeg inn og satte meg i en bar i klubbhuset. Mine antagelser var rett når det gjaldt whiskyen, hele trette sorter single malt å velge mellom her. Jeg satte meg til å nippe til den fineste av dem mens jeg spekulerte på hvorfor Sophie Sauvage hadde oppgitt dette stedet som oppholdssted på bloggen sin. Disse restene etter engels kolonialisme kunne ikke være særlig inspirerende for en kunstner, slik jeg så det.

Jeg begynte med bartenderen og fikk napp på første forsøk.

”Ah frøken Sauvage. Selvsagt vet jeg hvem det er og hvor hun bor. Talentfull kunstner. Vi har et av hennes verker her i baren.”

Han snudde seg og pekte på et knøttlite maleri, som var alt for rosa for min smak, men som utvilsomt røpte et særegen uttrykk og gjenkalte et minne om mexicanske solnedganger.

”Hun leier en av husene nede ved stranden. Får bo der billig. Hun er på en måte vår huskunstner.” Han smilte vennlig. ”Bare følg gangveien mot hull 13 og kryss over fairwayen så kommer du ditt.”

Jeg tok meg tid til nok en whisky. Så fulgte jeg hans instruksjoner.

Da jeg var kommet forbi hull 13 skrånet en grovklippet plen ned mot et tet bambuskratt og på den andre siden lå stranda med utsikt mot Malaysias fastland. Jeg fant en sti gjennom bambusen og kom fram til en rekke på fem, seks ikke alt for store, men moderne og komfortable strandboliger i bungalowstil.

Jeg bestemte meg for å ta dem i øyensyn fra strandkanten og ga meg til å spasere i sanda, men jeg kom ikke lenger enn til det andre før en dame slo opp de store skyvedørene i glass som vendte ut mot sjøen og kom ned trappen fra verandaen. Hun var kledde i et fargerikt klede som var tullet rundt hele den slanke kroppen som en slags kjole. Hun hadde sort hår som var satt opp med en spenne. Hun så ikke blid ut.

Jeg kjente henne straks igjen som Sophie Sauvage.

”Sophie godt å se deg,” sa jeg til henne i det hun kom nærme nok. Hun gjengjelte den vennlige tonen med å klappe til meg, med åpen hånd.

Velplassert, rett over kinnet.