Stemmen fra fortiden

Sist jeg opprettet en blogg for å få hjelp med en sak endte det med avsagde bein (ikke mine), tapt kjærlighet, ødelagte liv og at jeg ble bakbundet og kjørt halve Norden rundt i bagasjerommet på en bil. Så hvorfor skulle jeg finne på å gjøre det igjen?

Vel, det skyldes vennskap denne gangen. Eller noe som var vennskap. En gang kjente jeg en gutt som het Jørgen Brekke (ikke å forveklse med tannlegen Jørgen Brekke som figurerte i min forrige sak).

Denne Jørgen Brekke var en gutt på 10 år, kortvokst med spinkle bein og noen blå øyne som fortalte at han alltid lengtet etter noe. Ellers skrubbsår på beina og alltid med en fotball under armen. Krølltopp.

Jeg var på hans alder, da han flyttet inn i nabohuset hvor han bodde i to år. I to år var vi uadskillelige. Så ble han borte for å vokse opp et annet sted enn meg. Vi misstet kontakten. Vi ble voksne uten å tenke stort mer på hverandre, et sted underveis stiftet han familie, prøve å skape seg et yrke. Jeg så ham igjen på internett for noen år siden. Da var han redaktør for I barnas tempo. Et nettsted om å reise med barn. Jeg syntes det sto til Jørgen. Han var den fødte nomade.

Jeg fulgte nettstedet hans med et halvt øye noen år, og lurte noen ganger på om jeg skulle ta kontakt. Men det ble med tanken. Så for en uke siden ringte han meg.

Jeg sto og bannet foran en lite samarbeidsvillig esspressomaskin min søster i vanvare hadde gitt meg til jul - antagelig bare for å få meg til å drikke mindre whiskey - da telefonen ringte.

"Dette er Jørgen," sa en litt rusten stemme fra et eller annet sted i verden. Tankene mine gikk straks til tannlegen bak bloggen Slaraffenland. Men jeg svarte likevel.

"Jørgen hvem?"

"Jørgen Brekke. Det er ingen grunn til at du skal huske meg, men vi var barndommsvenner i Horten en gang i en fjern fortid."

En kort stund ble jeg bare stående og se på esspressomaskinen som surklet som en tuberkuløs og døende gammel mann.

"Hallo, er du der?" hørte jeg stemmen fra fortiden spøre?

"Jo," sa jeg og begynte å lete med blikket etter wiskeyflaska fra i går kveld. Sto den ikke et sted på kjøkkenbenken? Var det ikke en lite skvett igjen i den?

"Du syntes vel at det er merkelig at jeg ringer deg, men jeg ringer deg simpelhen fordi du er privatdetektiv. Jeg har slått deg opp på Facebook. Og ja, det er et yrke som passer for deg. Saken er den at jeg er i alvorlig trøbbel. Jeg er i Singapore med ungene. De er etterlatt på et hotellrom på Hotell Garden.”

”Og?” sa jeg og strakte meg etter whiskeyflaska som sto oppå overskapet over kjøkkenvasken. Hvorfor hadde jeg satt den der?

”Jeg vil at du skal dra og hent dem. Jeg kommer ikke tilbake til det hotellet. Jeg betaler alle kostnader når jeg bare kommer meg ut av den knipa jeg er i sa han. Vær så snill og hjelp meg med dette for gamle dager skyld,” avsluttet han nesten patetisk, som en mann som hadde brent alle broer og forsøkte å kravle tilbake på de utsvidde restene.

”Hvorfor ringer du meg?” prøvde jeg å få sagt. Men det var for sent. Han hadde lagt på. Jeg satte whiskeyflaska til munnen og så ut av vinduet. Solen hadde gull i munnen denne morgenen, selv hadde jeg en jævlig dårlig smak på tunga som en single malt ikke kunne vaske bort.

Selv om samtalen jeg nettopp hadde hatt virket fullstendig absurd, tvilte jeg ikke et sekund på at den var autentisk. Det var min gamle barndomsvenn jeg hadde snakket med. Han var i trøbbel, og han hadde stukket av fra ungene sine i Singapore. Han burde ringt politiet. Ja, jeg burde også ringt politiet.

I stedet satte jeg meg ned og googlet Hotell Garden i Singapore. Så sjekket jeg flyprisene, før jeg startet denne bloggen.